Understanding park-based activity : a quantitative case study of Lakkegata activity park in Oslo

Abstract

Background: The Norwegian society is facing public health challenges related to less physical activity, influencing both physical, mental, and social health and well-being in the population. The neighborhood's physical environment may contribute to counteracting these public health challenges by facilitating participation in various activities. Neighborhoods can provide opportunities for physical activity and social connectedness through different facilities, such as parks. There are very few studies looking at park use in Norway. Thus, the objective of this thesis was to explore the use of the physical environment in a neighborhood through the case of Lakkegata activity park in central Oslo. Methods: To investigate the use of this park, I applied a quantitative case study research design and used systematic observations to collect the data. The observations were carried out using the “system for observing play and recreation in communities” (SOPARC), a protocol adapted for the research questions and the context of the study. I divided the park into nine zones to avoid crowding and to compare the zones. The observations were collected from November 2021 to March 2022, which provided 29 hours of observation. The data analysis was carried out quantitatively in the excel spreadsheet before I provided graphs to visualize the numbers. The theory of affordances served as an analytical framework to understand the use of the facilities and the activities in the park. I used a taxonomy to code the activities in the park to be able to use the theory on affordances to discuss the findings. Results: My findings indicate that the park is mainly used by adults and children and less by teens and the elderly, and most of the park users were using it in company with someone else. There was a large difference in the use of the different zones and facilities in the park. Some were a lot used, while others were nearly used at all. The most used facilities were the spinner, swings, sitting group, and skating area, while the less used parts of the park had facilities that were usually fixed and standardized, and areas that were open spaces. The use of the zones and facilities in the park did also vary in use between the age and gender groups. Some activities were particular for the different age, and gender groups. Such as facilities associated with sedentary activities were more used by girls, female teens and male adults than the average use of these facilities in the park, or that children most often used the facilities that were associated with risk play. Conclusion: To improve the use of parks and playgrounds for all groups in society, there should be a greater emphasis on evaluating projects to learn and further develop a good design. My results indicate that there should be fewer fixed and standardized objects in parks, more activities for risk play, and opportunities for retreating for teens. There should also be a greater emphasis on the Norwegian climate when designing parks in Norway. In general, there should be a higher focus on the function of facilities rather than the form-based characteristics. These parks should not only incorporate a variety of facilities but make sure that they provide something for all groups in society.

Bakgrunn: Det norske samfunnet står overfor en rekke folkehelseutfordringer knyttet til mindre fysisk aktivitet, som påvirker både fysisk, psykisk -og sosial helse og velvære i befolkningen. Nabolagets fysiske miljø kan bidra til å motvirke disse folkehelseutfordringene ved å legge til rette for deltakelse i ulike hverdagsaktiviteter. Nabolaget kan gi muligheter for fysisk aktivitet og sosial tilknytning gjennom ulike fasiliteter, slik som parker. Det er få studier som ser på parkbruk i Norge, og målet med denne oppgaven er derfor å undersøke bruken av det fysiske miljøet i et nabolag, gjennom en case studie av Lakkegata aktivitetspark i Oslo sentrum. Metoder: For å undersøke bruken av denne parken, designet jeg en kvantitativ casestudie, og brukte systematisk observasjon for å samle inn dataene. Observasjonene ble utført ved å bruke en validert protokoll for å observere lek og rekreasjon i samfunn: «system for observing play and recreation in communities» (SOPARC). En protokoll jeg tilpasset forskningsspørsmålene og konteksten til studien. Jeg delte parken inn i ni soner for å unngå opphoping av mennesker og for å kunne sammenligne sonene. Observasjonene ble samlet inn fra november 2021 til mars 2022, noe som ga 29 timers observasjon. Dataanalysen ble utført kvantitativt i et excel-regneark før jeg lagde grafer for å visualisere tallene. Jeg brukte affordance teorien som et analytisk rammeverk for å forstå bruken av fasilitetene og aktivitetene i parken og diskutere de, og en taksonomi for å kode aktivitetene. Resultater: Funnene mine tyder på at parken hovedsakelig brukes av voksne og barn, og i mindre grad av tenåringer og eldre, og de fleste av parkbrukerne brukte den sammen med noen andre. Det var stor forskjell i bruken av de ulike sonene og fasilitetene i parken. Noen var mye brukt, mens andre nesten ikke ble brukt i det hele tatt. De mest brukte fasilitetene var en spinner, to husker, en sittegruppe og et rulleområde, mens de mindre brukte fasilitetene vanligvis var fastsatte og relativt standardiserte, eller åpne områder. Bruken av sonene og fasilitetene i parken varierte også i bruk mellom alder og kjønn. Noen aktiviteter var særlig karakteristiske for visse aldere og kjønn. Fasiliteter assosiert med stillesittende aktiviteter ble mer brukt av jenter, tenåringsjenter og voksne menn enn gjennomsnittlig bruk i parken. Eller at barn særlig brukte de aktivitetene som var assosiert med risikabel lek. Konklusjon: For å øke bruken av parker og lekeplasser for alle grupper i samfunnet bør det legges større vekt på å evaluere prosjekter for å lære og videreutvikle et godt design. Resultatene mine indikerer at det bør være færre fastsatte og standardiserte objekter i parker, flere aktiviteter for risikabel lek og muligheter for tenåringer å trekke seg tilbake. Det bør også legges større vekt på det norske klimaet når man utformer parker i Norge. Generelt bør det være et større fokus på funksjonen til anleggene fremfor de formbaserte egenskapene. Parker bør ikke bare inneholde en rekke ulike fasiliteter, men også sørge for at de tjener alle grupper i samfunnet.