Muligheter for økt bruk av beite i norsk storfekjøttproduksjon, og for bruk av storfe til kulturlandskapspleie

Abstract

Siden etterkrigstiden har bruksstørrelsene og besetningsstørrelsene økt betydelig, og samlet antall jordbruksbedrifter og husdyr, i hovedsak storfe, har gått kraftig ned, mens man har opplevd en økning i produktivitet. Fra gammelt av har ressursene som finnes i det norske landskapet blitt fullt utnyttet, blant annet ved bruk av drøvtyggere på beite. Blant viktige tradisjoner var flyttingen av dyr og mennesker til seters på sommeren. Også antall setrer i drift gått kraftig ned, i likhet med bruken av beitelandskapet, hovedsakelig utmark, til beite for drøvtyggere. Beitekvaliteten som finnes i utmarka kan klassifiseres som svært god, god og mindre god, og varierer ut i fra vegetasjonstypene i et område. Innenfor kulturlandskapet er beitelandskapet en viktig del, og beitedyrene har gjennom århundrer bidratt til å holde landskapet åpent, og artsmangfoldet høyt. Det har skjedd en kraftig gjengroing av landet blant annet som følge av opphørt bruk av beite- og slåttmark, noe som har blitt dokumentert gjennom fotografering. I dag er mange plantearter, samt fugle-, insekt-, og dyrearter, truet som følge av gjengroingen, noe som i dag ses på som noen av de viktigste grunnene til å pleie kulturlandskapet. Generelt utnytter drøvtyggere beitegras på en unik, og god måte, og de ulike artene utfyller hverandres preferanser for plantesorter. I konvensjonell storfekjøttproduksjon er prinsippene å oppnå nest mulig klassifisering ved relativt ung alder, og man fôrer fram okser til slakt uten bruk av beite. Valg av fôringsregime, kjønn og rase påvirker veksthastigheten, kjøttfylde, fettavleiring og kjøttkvalitet. Det har vist seg at kastrert storfe er godt egnet til å utnytte den varierende vegetasjonen og beitekvaliteten som finnes i utmark. For sveitsiske bønder baseres drifta på lokale grasressurser, bruk av beite, samt et redusert kraftfôrforbruk, og den sveitsiske bonden David Von Känel oppnår gode produksjonsresultater gjennom grasbasert storfeproduksjon. I norsk sjølrekrutterende storfekjøttproduksjon er framfôringa av dyr til slakt mer tidkrevende og basert på noe bruk av beite, og en økning i denne produksjonen vil kunne føre til økt samlet beitebruk i norsk storfekjøttproduksjon. Sett i sammenheng med at norsk storfekjøttproduksjon i hovedsak stammer fra melkekuproduksjonen, kan kastrering av oksekalver fra melkekubesetninger være et godt alternativ for å øke antall storfe på beite, samt fungere som skjøtselstiltak av kulturlandskapet.