Kan forvaltningen fremskynde og effektivisere oppkjøps- og ekspropriasjonsprosessen for jernbaneprosjekter innenfor dagens lovverk?

Abstract

I denne oppgaven har jeg undersøkt mulighetene for å fremskynde og forkorte oppkjøps- og ekspropriasjonsprosessene i samferdselsprosjekter – da spesifikt jernbaneprosjekter. Jeg har intervjuet erfarne grunnerververe, analysert ulike ervervsaker med ulike saksspor og resultater og undersøkt generelle ekspropriasjonsregler etter juridisk metode. De rettslige undersøkelsene viser at mye av prosessen er styrt etter Grunnloven § 105 og videre oreigningslova; sistnevnte styrer andre ekspropriasjonslover nevnt i § 30 dersom det ikke spesielt er nevnt unntak og der reglene ”passer”. Oreigningslovens vurderingskriterie i § 2 (2) er strengere enn de rammene Grunnloven § 105 gir, noe som også gir Stortinget mulighet til å liberalisere lovgivningen gjennom et alminnelig flertallsvedtak. Videre har jeg undersøkt ”forhandlingskravet” i oreigningslova § 12, som viser seg å være en veiledende preseptorisk bestemmelse, kun inntatt senere i lovprosessen etter høringsrunden og uten en absolutt ordlyd. Organer med ekspropriasjonshjemmel er pålagt å forhandle etter innstrukser og ikke denne bestemmelsen. Et vedtak om nye innstrukser fra utøvende makt vil således kunne lempe på forhandlingsskranken. Det er videre ikke funnet noen større skranker som kan effektiviseres og gi en forsering av ekspropriasjonsprosessen. Minnelig oppkjøp av eiendom fungerer som en faglig prosess med juridiske regler som binder grunnerverver. Både forvaltningsloven og lojalitetsprinsippet gjør seg gjeldende, og per innstruks skal ekspropriasjonserstatningsloven følges også her. Etter undersøkelser er det fremdeles usikkert om en oppkjøpskontrakt der saksbehandler har ekspropriasjonshjemmel er et alminnelig vedtak eller et enkeltvedtak, da ervervet kan eskalere til myndighetsutøvelse ved ekspropriasjon hvis grunneier nekter å selge. For å være sikker bør derfor reglene for enkeltvedtak følges i en slik prosess. Videre har jeg funnet at det kan være effektiviseringspotensial i form av å gi tidligere bevilgning for tidlig ervervsoppstart, delegere myndighet til å gi oppkjøpstilbud for eiendom ned til saksbehandlernivå og å flytte oppkjøpsprosessen til før reguleringsplan er vedtatt og gyldig. Vilkårene må da være at prosjektet er stort og traseen er fastsatt. Oppgaven tyder på at det ikke er effektiviseringspotensial ved å forkorte forhandlings- og ekspropriasjonsprosessene da dette kan føre til økt ressursbruk, mindre tillit til forvaltningen som igjen kan føre til dårligere forhandlingsutgangspunkt ved et senere tidspunkt og flere brudd. Større omveltninger av lov og praksis er drøftet i kapitlet om rettspolitiske drøftelser, der blant annet svært tidlig oppstart og liberalisering av lovverket er kort vurdert.

In this master thesis I’ve debated on how the Norwegian railroad administration can shorten the time frame between the start of a major project and finishing acquisition of land for railroad infrastructure. I’ve studied eminent domain legislation, the negotiation process and combined both into one conclusion at the end. There might be a potential for starting the process earlier than todays practice, as neither the legal framework, nor the negotiating trade professionals have shown any barriers that cannot be changed in the relevant public administration office. This thesis focuses on what can be achieved without the involvement of high level politicians, but also includes some “easy fixes” with some politics involved; but in the end will be cheaper or easier than continuing todays practices.