Kan forvaltningen fremskynde og effektivisere oppkjøps- og ekspropriasjonsprosessen for jernbaneprosjekter innenfor dagens lovverk?
Master thesis
Åpne
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2359134Utgivelsesdato
2015-11-03Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Master's theses (ILP) [763]
Sammendrag
I denne oppgaven har jeg undersøkt mulighetene for å fremskynde og forkorte oppkjøps- og
ekspropriasjonsprosessene i samferdselsprosjekter – da spesifikt jernbaneprosjekter. Jeg har
intervjuet erfarne grunnerververe, analysert ulike ervervsaker med ulike saksspor og
resultater og undersøkt generelle ekspropriasjonsregler etter juridisk metode.
De rettslige undersøkelsene viser at mye av prosessen er styrt etter Grunnloven § 105 og
videre oreigningslova; sistnevnte styrer andre ekspropriasjonslover nevnt i § 30 dersom det
ikke spesielt er nevnt unntak og der reglene ”passer”. Oreigningslovens vurderingskriterie i §
2 (2) er strengere enn de rammene Grunnloven § 105 gir, noe som også gir Stortinget
mulighet til å liberalisere lovgivningen gjennom et alminnelig flertallsvedtak.
Videre har jeg undersøkt ”forhandlingskravet” i oreigningslova § 12, som viser seg å være en
veiledende preseptorisk bestemmelse, kun inntatt senere i lovprosessen etter høringsrunden
og uten en absolutt ordlyd. Organer med ekspropriasjonshjemmel er pålagt å forhandle etter
innstrukser og ikke denne bestemmelsen. Et vedtak om nye innstrukser fra utøvende makt vil
således kunne lempe på forhandlingsskranken. Det er videre ikke funnet noen større skranker
som kan effektiviseres og gi en forsering av ekspropriasjonsprosessen. Minnelig oppkjøp av
eiendom fungerer som en faglig prosess med juridiske regler som binder grunnerverver. Både
forvaltningsloven og lojalitetsprinsippet gjør seg gjeldende, og per innstruks skal
ekspropriasjonserstatningsloven følges også her. Etter undersøkelser er det fremdeles usikkert
om en oppkjøpskontrakt der saksbehandler har ekspropriasjonshjemmel er et alminnelig
vedtak eller et enkeltvedtak, da ervervet kan eskalere til myndighetsutøvelse ved
ekspropriasjon hvis grunneier nekter å selge. For å være sikker bør derfor reglene for
enkeltvedtak følges i en slik prosess.
Videre har jeg funnet at det kan være effektiviseringspotensial i form av å gi tidligere
bevilgning for tidlig ervervsoppstart, delegere myndighet til å gi oppkjøpstilbud for eiendom
ned til saksbehandlernivå og å flytte oppkjøpsprosessen til før reguleringsplan er vedtatt og
gyldig. Vilkårene må da være at prosjektet er stort og traseen er fastsatt. Oppgaven tyder på at
det ikke er effektiviseringspotensial ved å forkorte forhandlings- og
ekspropriasjonsprosessene da dette kan føre til økt ressursbruk, mindre tillit til forvaltningen
som igjen kan føre til dårligere forhandlingsutgangspunkt ved et senere tidspunkt og flere
brudd. Større omveltninger av lov og praksis er drøftet i kapitlet om rettspolitiske drøftelser,
der blant annet svært tidlig oppstart og liberalisering av lovverket er kort vurdert. In this master thesis I’ve debated on how the Norwegian railroad administration can shorten
the time frame between the start of a major project and finishing
acquisition of land for
railroad infrastructure. I’ve studied eminent domain legislation,
the negotiation process and
combined both into one conclusion at the end. There might be a potential for starting the
process earlier than todays practice, as neither the legal framework, nor the negotiating trade
professionals have shown any barriers that cannot be changed
in
the relevant public
administration office. This thesis focuses on what can be achieved without the involvement of
high level politicians, but also includes
some “easy fixes” with some
politics
involved;
but in
the end will be cheaper or easier than continuing todays practices.