Storfuglens habitatvalg i en fjellkommune, Ål kommune, og modellering som supplerende verktøy for kartlegging

Abstract

Storfugl (Tetrao urogallus) er en god paraplyart og indikator på tilstanden til det biologiske mangfoldet i skogen, og gir en indikasjon på viktige områder å ivareta. De senere tiårene har bestanden gått ned, og en av hovedfaktorene er endrede og fragmenterte leveområder. Målet med masteroppgaven var å samle data om leikhabitatpreferansene til storfugl i Ål kommune for å utvikle et verktøy for forventet utbredelse av storfuglleiker i kommunen til bruk i videre kartlegging. Våren 2022 ble 11 storfuglleiker befart. Feltarbeidet viste at habitatene for storfuglleiker harmonerte med det som gjelder i andre deler av Norge og høyereliggende områder i Skandinavia. Det var eldre, glissen barskog, nok sjiktning til å gi sikt, men gode skjul i umiddelbar nærhet, og gjerne med innslag av fjellbjørk. Tilgang til myrkanter, sumpskog, høgstauder og næring i form av furukvister, blåbærlyng og myrull var viktig. Det ble satt opp tre prediksjonsmodeller med ulik oppløsning ved hjelp av metoden MIAmaxent, basert på totalt 21 verifiserte storfuglleiker i Ål og Gol kommuner, som ble tilpasset, trent og testet. Responskurvene viste at av miljøvariablene som til slutt ble selektert og transformert i sluttmodellene var bonitet den viktigste, deretter helningsretning. Treantall, trealder og markfuktighet hadde også en korrigerende effekt. 250×250-modellen ga best resultater. Den dekket større områder med egnet habitat, flere viktige miljøvariabler ble valgt inn i modellen, og den samsvarte godt med gamle registreringer. Det ble valgt ut fire testområder fra prediksjonskartene hvor modellene predikerte egnet leikhabitat som ble befart våren 2023, og overvåket ved hjelp av viltkamera i omtrent en måned. Alle fire områdene hadde sportegn som indikerte at det var storfugl til stede, og på en lokalitet ble det funnet en ny leik. Det viste seg at modellene predikerte med forholdsvis gode resultater, og er et godt verktøy for å effektivisere og avgrense områder for kartlegging i felt, gitt nok inputdata av god kvalitet.

Capercaillie (Tetrao urogallus) is a good umbrella specie and an indicator of the state of the biological diversity in old-growth forest, which gives an indication of important areas to manage and protect. The population has declined in recent decades, and one of the main factors is fragmentation and chance in habitats. The aim of the study was to sample habitat preferences at the capercaillie lek sites in Ål municipality in order to develop a tool for prediction of expected distribution of lek sites in the municipality, for further use in mapping. In the spring of 2022, 11 capercaillie lek sites were visited. The fieldwork showed that the habitats for capercaillie lek sites harmonize with what applies in other parts of Norway and higher-lying areas in Scandinavia. The forest was dominated by older, sparse coniferous forest, enough layering to provide visibility, good hiding places nearby, and often with elements of mountain birch. Access to marsh, swamp forest, tall perennials and food in the form of pine twigs, blueberries and cottongrass was important. Three prediction models were set up using the MIAmaxent method, based on a total of 21 verified lek sites in Ål and Gol municipalities, which were adapted, trained and tested across the municipality geographics. The response curves showed that of the environmental variables that were finally selected and transformed in the final models, site index was the most important, followed by slope direction. Number of trees, tree age and topographic wetness index also had a corrective effect. The 250×250 model gave the best results. The model covered larger areas of suitable habitats, several important environmental variables were included in the model, and it matched well with historic records. Four test areas were selected from the prediction maps for surveying where the models predicted suitable lek sites. These were visited in the spring of 2023 and monitored using wildlife cameras for approximately one month. All four areas had traces indicating that capercaillies were present, and in one locality a new lek site was found. It turned out that the models predicted with relatively high results, and are good tools for delimiting areas for mapping in the field and to make the mapping more efficient, given enough input data of good quality.