| dc.description.abstract | Samfunnet er i stadig utvikling og det oppstår nye behov for utbygging av infrastruktur, offentlige anlegg, næringsliv og industri, byutvikling og natur- og miljøvern. I den forbindelse kan norske grunneiere bli pålagt å måtte gi fra seg hele eller deler av eiendommen sin ved ekspropriasjon til offentlige eller samfunnsnyttige formål. Denne masteroppgaven tar for seg erstatningsfastsettelse og påregnelighetsvurdering ved ekspropriasjon. Erstatningen må ta utgangspunkt i eiendommens påregnelige utnyttelse, jf. vederlagsloven § 5 andre ledd første punktum og § 6 første ledd første punktum. Det vil si den bruk eller utnyttelse som vil være naturlig ut fra forholdene på stedet og andre relevante faktorer.
Ved arealavståelse i forbindelse med ekspropriasjon skal grunneieren kompenseres for det økonomiske tapet vedkommende utsettes for. Erstatningen skal utmåles basert på salgsverdien etter § 5, eller bruksverdien etter § 6, jf. vederlagsloven § 4 første ledd. Oppgaven utforsker hvordan Høyesterett tolker og anvender vederlagsloven §§ 5 og 6 ved å analysere erstatningssaker knyttet til ekspropriasjon gjennom en kvalitativ dokumentstudie. Formålet er å identifisere sentrale momenter og vurdere i hvilken grad de ulike momentene vektlegges i Høyesteretts vurdering. Videre undersøkes forholdet mellom hva som anses som påregnelig utnyttelse, og den bindende reguleringsplanen det eksproprieres etter. Utgangspunktet er at den påregnelige utnyttelsen ikke kan motstride arealformålet som fremgår av gjeldende reguleringsplan. Det finnes likevel unntak fra denne hovedregelen, som er etablert gjennom Høyesterettspraksis. Anvendelse av unntaksregler er til en viss grad kontekstbasert, og må ses i sammenheng med de ulike faktorene som gjør seg gjeldende fra sak til sak.
Høyesterettsavgjørelsene i oppgaven er komplekse, og involverer mange forskjellige faktorer. Derfor foretas det en dypere analyse av dommene, slik at hver enkelt sak kan ses i lys av sin spesifikke kontekst. Påregnelighetsvurderingen må ses i lys av eiendommens beliggenhet og topografiske forhold, forholdet til bindende reguleringsplan, arealets størrelse, funksjon og sammenheng med andre områder, tidligere reguleringsplaner og allmennhetens interesse. Ved å analysere dommene kan det identifiseres gjentagende momenter og sentrale sammenhenger som er avgjørende for utfallet av sakene.
Hovedregelen er at påregnelighetsvurderingen og erstatningsfastsettelsen skal gjøres med utgangspunkt i den bindende reguleringsplanen det eksproprieres etter. Høyesterettspraksis har dog etablert en unntaksregel hvor det ved ekspropriasjon til offentlig vei eller anlegg skal ses bort fra reguleringsplanen det eksproprieres etter slik at alternativ påregnelig utnyttelse kan legges til grunn. I tillegg skal grunn som innenfor et utbyggingsområde eksproprieres til formål som utgjør en nødvendig del av den helhetlige utbyggingen og er ment for å tilfredsstille beboerne sine behov, erstattes etter en utjevnet strøkspris. Eksempler på slike arealer er friområder, vei eller annen infrastruktur som en lekeplass som anses som en del av et større utbyggingsområde. Ved erstatning etter bruksverdi, er det påregnelig at den allerede igangsatte bruken kan fortsette uhindret av en senere vedtatt reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven § 12-4 første ledd. Bruksendringer kan anses som påregnelige dersom de ikke er i strid med den bindende reguleringsplanen, og det kan påvises at en slik bruksendring er sannsynlig for den spesifikke eieren. | |
| dc.description.abstract | Society is constantly evolving, leading to new needs for infrastructure development, public facilities, business and industry, urban development, and nature and environmental protection. In this contect, Norwegian landowners may be required to relinquish all or parts of their property through expropriation for public or socially beneficial purposes. This master’s thesis examines the determination of compensation and foreseeability assessment in expropriation cases. Compensation must be based on the foreseeable utilization of the property, pursuant to § 5 second paragraph and § 6 first paragraph of the compensation act. This refers to the use or exploitation that would be natural given the conditions at the site and other relevant factors.
In connection with land acquisation through expropriation, the landowner shall be compensated for the economic loss suffered. Compensation shall be determined based on the market value according to § 5, or the utility value according to § 6, cf. § 4, paragraph 1, of the compensation act. The thesis explores how the Supreme Court interprets and applies § 5 and 6 of the compensation act by analyzing compensation cases related to expropriation through a qualitative document study. The purpose is to identify key factors and assess to what extent they are emphasized in the Supreme Court’s evaluation. Furthermore, the relationship between what is considered foreseeable utilization cannot contradict the land use specified in the current zoning plan. However, there are exceptions to this main rule, which have been established through Supreme Court practice. The application of exception rules is to some extent context-dependent and must be viewed in conjunction with the various factors applicable to each case.
The decisions made by the Supreme Court are complex and involve many different factors. Therefore, a deeper analysis of the judgement is conducted, allowing each case to be seen in the light of its specific context. The foreseeability assessment must be viewed in light of the property’s location and topographic conditions, its relation to the binding zoning plan, the size of the area, its function and connection to other areas, previous zoning plans, and the public interest. By analyzing the judgements, recurring elements and key connections that are crutial to the outcome of the cases can be identified.
The main rule is that the foreseeability assessment and determination of compensation should be based on the binding zoning plan under which the expropriation is carried out. However, Supreme Court practice has established an excption where, in cases of expropriation for public roads or facilities, the zoning plan under which the expropriation is carried out should be disregarded so that alternative foreseeable uses can be considered. Additionally, land within a development area expropriated for purposes that constitute a necessary part of the comprehensive development and are intended to meet the needs of residents should be compensated based on a standardized district price. Examples of such areal include open spaces, roads, or other infrastructure like a playground considered as part of a larger development area. When compensating based on the value of use, it is foreseeable that the existing use already underway can continue unimpeded by a subsequently adopted zoning plan, as per the Planning and Building Act § 12-4, first paragraph. Change in use can be considered foreseeable if they do not conflict with the binding zoning plan, and it can be demonstrated that such a change is probable for the specific owner. | |
