| dc.description.abstract | Masteroppgaven tar for seg utfordringer knyttet til eiendomsutvikling i kvikkleireområder. Tematikken kom på spissen i kjølvannet av Gjerdrumskredet, som fant sted 30. desember 2020. Som en konsekvens av skredet oppnevnte Olje- og Energidepartementet den 5. februar 2021 et utvalgt som hadde til formål å gjennomføre en grundigere undersøkelse av de juridiske virkemidlene for å håndtere kvikkleirerisiko, og forebygge slike skredulykker i fremtiden. Den 28. mars 2022 la utvalget frem NOU 2022: 3, med anbefalte lovendringer og nye lovforslag.
Vår forskning viser at lovverket i stor grad fanger opp kvikkleirerisikoen ved større bygge- og anleggstiltak. Dette gjenspeiles i skjerpede prosessuelle krav hvor nasjonale retningslinjer, regionale planer og kommuneplaner skal ivaretas gjennom en omfattende reguleringsplanprosess. Risikoen fanges slik opp med planbestemmelser, og at det videre settes klare vilkår i byggesaksbehandlingen. Blant annet gjennom at geotekniske undersøkelser må foreligge før reguleringsplanen kan vedtas og igangsettelsestillatelse kan gis. I praksis skjer dette ved at kommunen må gjøre en totalvurdering av den dokumentasjonen som er fremlagt av tiltakshaver, og påse at nødvendige sikringstiltak er prosjektert.
På den måten sikrer kommunen at utbygging ikke finner sted i områder med risiko for kvikkleireskred. I tillegg har kommunen alltid en avslagshjemmel gjennom nåværende pbl. § 28-1 (Byggegrunn, miljøforhold mv.). Bestemmelsen sikrer at tiltak ikke kan iverksettes om grunn utsettes for fare eller vesentlig ulempe. Det innebærer at kommuner har en sikkerhetsventil til å stoppe tiltak, om nytt informasjonsgrunnlag eller andre forhold tilsier at utbyggingen kan føre til skred. En utfordring knyttet til plansystemet er imidlertid at kommunen ikke kan stille krav om geotekniske vurderinger i form av grunnboringer for overordnede planer. Nettopp av hensyn til at slike utredninger kan være en “urimelig kostnad” for tiltakshaver, sammenlignet med den nytten utredninger har på et så tidlig stadium i planprosessen.
Kvikkleireproblematikken kommer spesielt på spissen for tiltak som er unntatt søknadsplikt eller reguleringsplanplikt. Dagens lovverk åpner for at tiltakshaver kan oppføre mindre tiltak, og gjennomføre mindre utfyllinger og gravearbeider uten at søknad sendes til kommunen. I slike tilfeller er det ikke nødvendigvis tiltaket isolert sett som utgjør en risiko, derimot kan sumvirkningen av mange små tiltak belaste grunnen slik at et skred utløses. Denne problematikken er diskutert i NOU 2022: 3, hvor det foreslås at søknadsplikten blir skjerpet inn i kvikkleireområder.
Det er spesielt lovforslagene knyttet til pbl. § 28-1 (Byggegrunn, miljøforhold mv), pbl. § 4-3 første ledd andre punktum (Samfunnssikkerhet og risiko- og sårbarhetsanalyse), pbl. § 19-2 (Dispensasjonsvedtaket) og SAK 10 § 4-1 (Tiltak som ikke krever søknad og tillatelse) som danner basis for masteroppgaven. Bestemmelsene snevrer inn adgangen tiltakshaver har for å iverksette bygging uten at formell søknad sendes. I tillegg vil gjeldende pbl. § 28-1 flyttes til § 1-10 for å øke fokuset og synligheten av avslagshjemmelen. Videre vil pbl. § 4-3 pålegge kommunen å gjennomføre ROS-analyser også for områder der det ikke legges opp til utbygging i kommuneplanens arealdel, typisk LNFR-områder. Lovendringene er sett opp mot Sarpsborg kommune sin praksis, hvor deres innspill viser at NOU-en danner et klarere regelverk. Dette gir økt forutsigbarhet og kontroll, sammenlignet med dagens situasjon.
Formålet med oppgaven er å heve kunnskapsnivået til bransjeaktører om hvilke virkemidler som gjør seg gjeldende for private tiltakshavere og kommunen. Det diskuteres også hvilke lovbestemmelser som bør implementeres for å fange opp kvikkleirerisikoen i større grad. Samlet sett vil oppgaven sette kvikkleireproblematikk ytterligere på dagsorden. | |
| dc.description.abstract | The master's thesis addresses challenges related to property development in quick clay areas. The issue became relevant after the Gjerdrum landslide on December 30, 2020. As a consequence of the landslide, the Ministry of Petroleum and Energy appointed a committee on February 5, 2021, with the aim of conducting a more thorough examination of the legal mechanisms for managing quick clay risk and preventing such landslide accidents in the future. On March 28, 2022, the committee presented NOU 2022: 3, with recommended legislative changes and new legislative proposals.
Our research shows that the legislation largely captures the risk of quick clay in major construction and infrastructure projects. This is reflected in heightened procedural requirements where national guidelines, regional plans, and municipal plans are to be upheld through an extensive regulatory planning process. This is done by requiring geotechnical surveys to be conducted before regulatory plans can be adopted and construction permits can be issued. The risk is thus addressed through planning regulations, and clear conditions are set in the building permit process.
In this way, the municipality ensures that development does not take place in areas at risk of quick clay landslides. Additionally, the municipality always has a refusal clause through current pbl. § 28-1 (Building ground, environmental conditions, etc.). The provision ensures that measures cannot be implemented if the ground is exposed to danger or significant inconvenience. This means that municipalities have a safety valve to stop measures if new information or circumstances suggest that development could lead to landslides. However, a challenge associated with the planning system is that the municipality cannot require geotechnical assessments in the form of soil drilling for overarching plans. This is precisely because such assessments can be an "unreasonable cost" for the developer, compared to the utility of assessments at such an early stage in the planning process.
The quick clay issue is particularly acute for measures exempt from application requirements or regulatory planning requirements. Current legislation allows developers to do minor measures and excavations without applying to the municipality. In such cases, it may not be the individual measure that poses a risk, but rather the cumulative effect of many small measures that stress the ground, triggering a landslide. This issue is discussed in NOU 2022: 3, which proposes tightening the application requirement in quick clay areas.
It is especially the proposed legislative amendments related to pbl. § 28-1 (Building ground, environmental conditions, etc.), pbl. § 4-3 first paragraph second sentence (Community safety and risk and vulnerability analysis), pbl. § 19-2 (Dispensation decision), and SAK 10 § 4-1 (Measures not requiring application and permission) that form the basis of the master's thesis. The provisions narrow down the discretion developers must commence construction without formally submitting an application. Furthermore, current pbl. § 28-1 will be moved to § 1-10 to increase the focus and visibility of the refusal clause. Additionally, pbl. § 4-3 will require municipalities to conduct risk and vulnerability analyses even for areas where no development is planned in the municipal plan's land use section, typically areas designated for agriculture, forestry, recreation, and nature conservation (LNFR areas). The legislative changes are compared with the practice of Sarpsborg municipality, where their feedback indicates that the NOU provides a clearer regulatory framework. This increases predictability and control compared to the current situation.
The thesis aims to enhance the knowledge base of industry actors regarding the mechanisms applicable to private developers and municipalities. It also discusses which legislative provisions should be implemented to better address the risk of quick clay. Overall, the thesis aims to put the quick clay issue on the agenda. | |
