Temporære tiltak som strategisk verktøy i byutviklingen av Hovinbyen

Abstract

Hovinbyen er utpekt i Kommuneplanen “Oslo mot 2030” og i utkastet til planbeskrivelsen av ny arealdel i kommuneplanen “Oslo mot 2040” som et av de viktigste satsningsområdene i Oslo. Strategisk plan for Hovinbyen oppstiller tre mål som innebærer 1) en fremtidsrettet og klimasmart byutvidelse med et 2) mangfold av attraktive byområder som 3) integreres med hverandre og resten av Oslo. For å nå disse målene, i et femtiårsperspektiv, er det behov for en aktiv kommune og private aktører som tar i bruk diverse virkemidler. Strategisk plan for Hovinbyen trekker i denne sammenheng frem temporære tiltak som et strategisk verktøy for å fremme byutvikling, ved å øke oppmerksomheten mot et område og på den måten bidra til områdemodning.

I denne studien ser vi på hvordan temporære tiltak kan brukes som et strategisk verktøy i byutviklingen av Hovinbyen. For å besvare denne problemstillingen har vi lagt et teoretisk grunnlag, der vi har sett nærmere på strategisk planlegging og temporære tiltak. Videre benyttet vi oss av kvalitativ metode. Den kvalitative datainnsamlingen bestod av seks semistrukturerte intervjuer, samt en dokumentstudie av strategisk plan for Hovinbyen. Den teoretiske og empiriske kunnskapen har gitt oss god innsikt og erfaringer for å besvare oppgavens problemstilling.

Studien viser ulike tilnærminger til bruken av temporære tiltak, samt mulighetene og utfordringene knyttet til slike tiltak. Temporære tiltak kan ha varierte funksjoner, både som midlertidige løsninger og som et strategisk element i lengre byutviklingsprosjekter. Strategisk bruk av temporære tiltak innebærer å skape et fundament for fremtidig utvikling som fremmer områdemodning og bygger identitet i et område. Slik kan temporære tiltak bidra til sosiale, økonomiske, kulturelle og fysiske funksjoner i byutviklingen. Likevel viser funnene at både offentlige og private sektorer mangler nødvendige ressurser, kompetanse og organisatorisk struktur for å utvikle og forvalte temporære tiltak som et strategisk verktøy. Selv om strategisk plan for Hovinbyen har potensial til å være et strategisk rammeverk for bruken av temporære tiltak, kreves det organisatoriske tilpasninger og en tydeligere forpliktelse fra både offentlige og private aktører for å fremme strategisk bruk av temporære tiltak.

Hovinbyen has been designated in the municipal plan "Oslo mot 2030" and in the draft of the plan description of the new area part in the municipal plan "Oslo mot 2040" as one of the most important focus areas in Oslo. “Strategisk plan for Hovinbyen” sets out three goals, which involve 1) a forward-looking and climate-smart urban expansion with a 2) diversity of attractive urban areas that are 3) integrated with each other and the rest of Oslo. To achieve these goals, over a fifty-year perspective, there is a need for an active municipality and private actors who utilize various tools. In this context, “strategisk plan for Hovinbyen” highlights temporary use as a strategic tool to promote urban development by increasing attention to an area and thereby contributing to area maturation.

In this study, we look at how temporary use can be used as a strategic tool in the urban development of Hovinbyen. To address this issue, we have established a theoretical foundation, where we have looked closer at strategic planning and temporary use. Furthermore, we used a qualitative method. The qualitative data collection consisted of six semi-structured interviews and a document study of “strategisk plan for Hovinbyen”. The theoretical and empirical knowledge has given us good insights and experiences to answer the research question.

The study shows various approaches to the use of temporary use, as well as the opportunities and challenges associated with such measures. Temporary use can have varied functions, both as temporary solutions and as a strategic element in longer urban development projects. Strategic utilization of temporary use involves creating a foundation for future development, which promotes area maturation and builds identity in an area. In this way, temporary use can contribute to social, economic, cultural, and physical functions in urban development. However, the findings indicate that both public and private sectors lack the necessary resources, expertise, and organizational structure to develop and manage temporary use as a strategic tool. Although “strategisk plan for Hovinbyen” has the potential to be a strategic framework for the use of temporary use, organizational adjustments and a clearer commitment from both public and private actors are required to promote strategic utilization of temporary use.