Synliggjøring av miljømessig bærekraft i jordskifteretten

Abstract

Temaet for oppgaven er bærekraft og jordskifte. I 2015 vedtok alle FNs medlemsland 2030-agendaen og 17 bærekraftsmål for å sikre bærekraftig utvikling. I 2020 publiserte FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) en egen juridisk veileder rettet mot jordskiftemyndighetene. Veilederen viser hvordan jordskifte kan brukes som et virkemiddel for å bidra til å nå bærekraftsmålene. Vi ønsket derfor å undersøke om og hvordan arbeidet til den norske jordskifteretten kan bidra til at Norge når de miljømålene vi har forpliktet oss til.

For å besvare denne problemstillingen har vi gjennomført en kvalitativ forskningsmetode, med intervju og litteraturstudie som grunnlag for empiri. Oppgaven er avgrenset til å behandle miljømessig bærekraft ved fysisk omskaping av fast eiendom. Med fysisk omskaping av fast eiendom menes virkemidlene §§ 3-4, 3-6, 3-7 og 3-9 i jordskifteloven kapittel 3.

Studien har vist at jordskifteretten har et potensiale til å synliggjøre miljømessig bærekraft som kommer ved fysisk omskaping av fast eiendom. Empirien tilsier at nedbygging av arealer, endring av kantsoner, karbonutslipp fra transport, karbonlagring, antall kulturminner og kulturelementer, gjengroing, grøfting, samt variasjon i landskapet og kulturlandskapet er mulige miljøeffekter som kan komme ved fysisk omskaping av fast eiendom. Våre funn viser at det er fem av disse miljøeffektene jordskifteretten har anledning til å synliggjøre gjennom tallfesting eller bruk av flyfoto og ortofoto. Disse har vi valgt å omtale som primæreffekter, og inkluderer nedbygging av arealer, endring i kantsoner, endring i antall kulturlandskapselementer og kulturminner, samt endring i kjørelengder. Det er avgjørelsestidspunktet for jordskifteløsningen som skiller hvilke miljøeffekter som kan dokumenteres av jordskifteretten. Jordskifterettens eksisterende dokumenteringssystem fanger ikke opp de identifiserte primære miljøeffektene som følger av fysisk omskaping av fast eiendom.

På bakgrunn av dette har vi kommet med et forslag til indikatorer, som kan inngå i dagens dokumenteringssystem for å synliggjøre miljømessig bærekraft. Disse indikatorene er endring i meter eiendomsgrense, herunder antall meter eiendomsgrense mellom samme arealkategorier og ulike arealkategorier. Endring i meter kjørelengde er en egen indikator, i tillegg til endring i antall kulturminner og kulturelementer. Med en slik dokumentering kan jordskifterettens arbeid knyttes opp mot de nasjonale miljømålene 1.1 om naturmangfold, 2.2 om kulturmiljø og 5.2 om klima. Dette kan igjen bidra til å nå bærekraftsmål nummer 11 om bærekraftige byer og samfunn, 13 om å stoppe klimaendringer, 15 om livet på land og 17 om samarbeid.

The theme of this study revolves around sustainability and land consolidation. The United Nations created the 2030 Agenda and its 17 Sustainable Development Goals in 2015, which was adopted by all member states as a collective pursuit of more sustainable development. Subsequently, in 2020, the Food and Agriculture Organization (FAO) of the UN introduced a legal guide aimed at land consolidation authorities, outlining the role of which land consolidation can contribute to achieving the Sustainable Development Goals. Given this context, our study seeks to examine how the Norwegian land consolidation Court can contribute to the nation's pursuit of environmental objectives.

Using a qualitative research methodology that integrates interviews and literature review, our study examines the environmental sustainability implications of physical alterations of land consolidation. This specifically includes the regulations delineated in section §§ 3-4, 3-6, 3-7, and 3-9 of the Norwegian Land Consolidation Act. Our findings show that the land consolidation court in Norway has the potential to highlight sustainability through documentation of the environmental effects that can result from land consolidation.

Through analyzing the empirical data, we identified a range of potential environmental impacts, including reassignment and reduction of land area, alterations of a property's perimeters, carbon emissions from transportation, cultural heritage preservation, and landscape dynamics. In light of this, we suggest adding a set of indicators to improve the current documentation system, such as changes in property boundary lengths, driving distances, and the preservation of cultural heritage sites. By incorporating these indicators, the land consolidation court can highlight the environmental effects stemming from land consolidation, and thereby contributing to the broader agenda of sustainable development.

In conclusion, our study underscores the role of the land consolidation court in advancing environmental sustainability objectives. By enhancing its documentation practices, the court can contribute to achieving the Sustainable Development Goals related to biodiversity conservation, cultural heritage preservation, climate action, and sustainable land use.