En vurdering av jordskiftelovens virkemidler i §§ 3-4 til 3-10 og materielle vilkår med hensyn til urbane områder og problemstillinger

Abstract

Jordskifteloven er et verktøy for å løse utjenlige eiendomsforhold over hele landet. De rettsendrende virkemidlene i kapittel 3 har et bredt anvendelsesområde, noe som gir jordskifteretten kompetanse til å håndtere mange ulike problemstillinger. Selv om jordskifte tradisjonelt er forbundet med problemløsing i LNFR-områder, har lovgiver fastslått at virkemidlene kan anvendes i hele landet. Lovgivningen har ingen begrensninger med hensyn til planstatus for eiendommene, og arealformål er dermed ikke til hinder for bruk av jordskifteloven.

I denne studien vil vi ta for oss virkemiddelbruken i områder som ikke tradisjonelt er forbundet med primærnæringene, altså urbane områder. Innhentet rettspraksis viser at jordskifterettene blir brukt som problemløser i urbane områder. I disse områdene er det imidlertid andre forhold som skaper utjenlighet enn i de områdene jordskiftelovens virkemidler opprinnelig er skapt for. Vi ønsker derfor å undersøke i hvilken grad jordskiftelovens virkemidler og materielle vilkår er tilpasset områder som ikke er assosiert med landbruksdrift.

For å finne svar på dette har vi benyttet oss av en kombinert metode. For redegjørelsen av gjeldende rett har vi anvendt juridisk metode, ved å analysere jordskifteloven med tilhørende forarbeider, lovkommentar og annen relevant litteratur. Videre har vi brukt dokumentstudie for å analysere hvordan jordskifterettene bruker virkemidlene og materielle vilkår i praksis, og belyse eventuelle utfordringer som oppstår. Oppgaven vil også ha et innslag av kvantitativ metode for å belyse hvem som krever sak og hvilke virkemidler som blir benyttet i urbane områder.

Hovedfunnene våre viser at jordskifteloven på mange måter fungerer godt i urbane områder. Lovgiver har bevisst endret terminologi, slik at virkemidlene og materielle vilkår fremstår mer generelle. Sammen med inntreden av nye virkemidler og en utvidelse av jordskifterettens kompetanse er loven bedre tilpasset urbane problemstillinger sammenlignet med tidligere lov. Det kan likevel problematiseres hvorvidt jordskifteloven kunne vært mer rettet mot eiendomsutvikling, som en gjennomføringsinstans for arealplaner. Dette er spesielt interessant ettersom lovgiver i forarbeidene har tatt høyde for bruk av virkemidlene ved gjennomføring av reguleringsplaner.

The Land Consolidation Act serves as a tool to resolve problematic property relations across the country. The legal measures in Chapter 3 have a broad scope, granting the land consolidation court the authority to handle various types of problems. Although land consolidation is traditionally associated with problem-solving in areas designated for agriculture, the legislature has stipulated that these measures can be applied nationwide. The legislation imposes no restrictions based on the planning status of the properties, thus land use purposes do not hinder the application of the Land Consolidation Act.

This study focuses on the use of these measures in areas not traditionally associated with primary industries, namely urban areas. The collected case law indicates that land consolidation courts are utilized as problem solvers in urban areas. However, the challenges in these areas differ from those in the agricultural regions for which the land consolidation measures were originally created. Therefore, this thesis aims to examine the extent to which the measures and material requirements of the Land Consolidation Act are adapted to areas unrelated to agricultural operations.

To address this, we employed a combined methodology. For the exposition of current law, we utilized legal methodology, analyzing the Land Consolidation Act along with its preparatory works, legal commentary and other relevant literature. Furthermore, we conducted a literature review to analyze how land consolidation courts apply the measures and material requirements in practice, and to illuminate any challenges that arise. The study will also include a quantitative method to shed light on who demand cases and what measures are utilized.

Our main findings indicate that the Land Consolidation Act, in many ways, functions effectively in urban areas. The legislature has intentionally altered the terminology to make the measures and material requirements appear more general. Alongside the introduction of new measures and an expansion of the land consolidation court's jurisdiction, the law is better suited to urban issues compared to previous legislation. However, it can be questioned whether the Land Consolidation Act could have been more directed towards property development, serving as an implementation mechanism for land use plans. This is particularly interesting considering that the legislature, in the preparatory works of the Act, has considered the use of measures for the implementation of zoning plans.