Hvordan påvirker hensynssone med krav om felles planlegging utvikling i transformasjonsområder?

Abstract

Temaet for masteroppgaven er hvordan hensynssone med krav om felles planlegging påvirker utvikling i transformasjonsområder. Hensynssone med krav om felles planlegging ble innført som et nytt verktøy ved vedtakelsen av plan- og bygningsloven av 2008, og åpner for å oppstille et vilkår om en samlet planlegging og planløsning for å ta et utviklingsområde i bruk, jf. pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav e. Oppgaven undersøker sammenhengen mellom lovgivers intensjon med hensynssone med krav om felles planlegging og hvordan bestemmelsen fungerer i praksis i Oslo kommune.

Oppgaven har en todelt metode bestående av kombinert juridisk og samfunnsvitenskapelig metode. Første del består av juridisk metode hvor vi redegjør for bestemmelsens rettslige rammer etter plan- og bygningsloven og øvrige rettskilder. Deretter baseres oppgaven på samfunnsvitenskapelig metode, hvor det er gjennomført en kvalitativ casestudie av tre transformasjonsområder i Oslo kommune. Datainnsamlingen til casestudiet består av 14 intervjuer med aktører i eiendomsbransjen og en dokumentanalyse av saksdokumenter. Ved å kombinere juridisk og samfunnsvitenskapelig metode bidrar oppgaven til å klargjøre lovgivers intensjon med hensynssonen, de rettslige rammene og om intensjonen oppfylles i praksis.

Studien viser at krav om felles planlegging er et utbredt fenomen i Oslo kommune, som påvirker utvikling i transformasjonsområder på flere områder. Funnene i oppgaven viser at hensynssonens intensjon er god og at det er behov for et planverktøy som sikrer helhetlig utvikling av transformasjonsområder. Likevel viser den juridiske metoden at plan- og bygningsloven inneholder få føringer for kommunens handlingsrom til å anvende hensynssone med krav om felles planlegging. Med grunnlag i casestudiet har vi avdekket at dette skaper en rekke utfordringer i praksis, noe som kan stagnere byutviklingen i transformasjonsområder.

The theme of the master thesis is how zones requiring special consideration with requirements for joint planning (hensynssone med krav om felles planlegging) affect development in transformation areas. Zones requiring special consideration with requirements for joint planning is a new zoning instrument in Norwegian land-use planning, introduced through the Norwegian Planning and Building Act of 2008. It sets a condition for comprehensive planning and solutions to utilize a development area, cf. Section 11-8 third paragraph letter e of the Planning and Building act. The thesis examines the relationship between the legislator`s intention and how the provision functions in practice in Oslo municipality.

The master thesis employs a two-part method consisting of a combined legal and social science method. The first part consists of a legal method where we explain the legal framework of the provision according to the Planning and Building Act and other legal sources. The thesis then relies on a social science method, where a qualitative case study of three transformation areas in Oslo municipality has been conducted. Data collection for the case study consisted of 14 interviews with actors in the property industry and a document analysis of case documents. The use of a combined legal and social science method has helped uncover the legislator’s intention in the areas of consideration and investigated whether the intention is fulfilled in practice.

The study shows that requirements for joint planning are a widespread phenomenon that affects development in transformation areas in various ways. The thesis's findings reveal that the intention behind the areas of consideration is commendable and that there is a need for a planning tool that ensures holistic development of transformation areas. However, the legal method reveals that the Planning and Building Act provides few guidelines for the municipality’s leeway to apply areas of consideration with requirements for joint planning. Based on the case study, we have uncovered that this creates a range of challenges in practice, which can stagnate urban development in transformation areas.