| dc.description.abstract | Klimaendringer har en betydelig innvirkning på smeltingen av norske isbreer. Regelmessige masseberegninger og lengdemålinger av isbreene er essensielle for å overvåke breenes utvikling. Denne studien ser på Hardangerjøkulen under den lille istid (LIA), rundt 1750, da isbreen var på sitt største. Fra den gang og frem til 2019, har Hardangerjøkulens areal minket med omtrent 45km2 (Andreassen, 2022; Weber mfl., 2019).
Tidligere studier har vist at satellittbilder er en effektiv metode for å kartlegge isbreer. Alle norske breer har blitt kartlagt med Sentinel-2 bilder fra 2018 og 2019 (Andreassen, 2022). Satellittbilder sammen med ortofoto, muliggjør videre studier av LIA utbredelsen. Denne studien undersøker bruken av Sentinel-2 for å kartlegge LIA utbredelse på Hardangerjøkulen ved hjelp av ortofoto og kartlagte breomkretser fra tre forskjellige årstall. Satellittdatasettet er levert av NVE med opptaksdato fra 2019, mens ortofoto er tatt av Terratec AS sensommeren 2019. Breomkretsene er levert av Weber mfl. (2019) og ble manuelt kartlagt i 2016 og 2017. Maskinlæringsalgoritmene Support Vector Machine (SVM) og Random Trees (RT) brukes i en styrt klassifisering, hvor brearmene Midtdalsbreen og Blåisen fungerer som treningsområder. De trente modellene testes deretter på Rembesdalskåka, som ligger på motsatt side av breen mot vest. Videre undersøkes de karakteristiske trekkene innenfor og utenfor LIA med en pikselbasert statistisk analyse for hele Hardangerjøkulen.
Metodene gir gode visuelle resultater og jevnt gode klassifiseringsresultater, med en total nøyaktighet på henholdsvis 80% for SVM og 77% for RT. De statistiske analysene viser til et betydelig skille innenfor og utenfor LIA, med vegetasjon som den mest signifikante variabelen. Bånd 8 (NIR), 11 (SWIR) og indeksene NDVI, GNDVI og BSI viser seg å være de mest betydningsfulle i studien. | |
