Føringer om farger i by- og tettstedsutvikling

Abstract

Farger fenger. Særlig de siste årene har fargene i de bygde omgivelsene våre fått et økt fokus. Stadig flere synes å bli oppmerksomme på at fargene rundt oss er av betydning for alt fra humør og trivsel, til tilhørighet og stedsidentitet, til økonomisk verdi og næringslivets konkurransevilkår. Flere har tatt til orde for at vi må stoppe forgråningen av de bygde omgivelsene våre.

Kommunene er vår fremste planmyndighet og er gitt vide hjemler for å styre estetikk. I denne oppgaven undersøker jeg hvordan fargebruken styres i by- og tettstedsutviklingen. For å finne svar på det har jeg studert fire ulike caser, og satt søkelys på hvilke styringssignaler kommunene sender og hvordan disse oppleves av de som forholder seg til dem. Jeg tilnærmer meg casene med to ulike metoder, og bruker dokumentstudie og kvalitative intervjuer for å finne svar. For å sette ord på hvordan kommunene styrer, har jeg brukt Evert Vedungs inndeling i styringsverktøyer som gulrot, pisk eller overtalelse som teoretisk bakteppe.

Casene for oppgaven er Oslo, Hamar, Sortland og Lom. Fire kommuner som varierer stort i innbyggertall og geografisk plassering, og som også styrer fargebruk på ulike vis. Mine funn viser at samtlige av kommunene styrer fargebruk ved hjelp bestemmelser i overordnede planer og/eller i reguleringsplaner. Funnene viser også at alle kommunene bruker uformelle styringsverktøy. Disse kommer i ulike former. I enkelte tilfeller er de rent veiledende, og i andre gis de juridisk virkning gjennom å vises til i en bestemmelse. Noen går lenger i å styre fargebruk enn andre. I motsetning til hva en skulle tro, viser funnene mine at det ikke nødvendig vis er utbyggeraktørene som må forholde seg til de strengeste styringssignalene, som opplever styringen som mest begrensende.

Når det gjelder hvordan de operative aktørene opplever styringen, finner jeg at det er høyst situasjonsbetinget. De betingende faktorene som virker inn på hvordan styringen oppfattes jeg fremhever i min oppgave, er type styringsverktøy, handlingsrommet verktøyet tillater, styringsinnholdets forhold til trender og tradisjon, motivasjonen bak styringen og håndhevingen av styringsverktøyene.

In recent years, the colors in our built environment have received an increased focus. More and more people seem aware that the colors around us are important for everything from mood and well-being, to belonging and place identity, to economic value and the competitive conditions of the business world. Several have advocated that we must stop the built environment from becoming deprived of its colors.

The municipalities are our foremost planning authority and are given great powers to manage aesthetics. In this thesis, I examine how one manages the use of color in the development of cities and towns. To find an answer to that, I have studied four different cases. Within each case, I put a spotlight on which policy instruments the municipalities use and how they are experienced by those affected by them. I approach the cases with two different methods, and use document study and qualitative interviews in my search for answers. To put into words how the municipalities manage colors, I have used Evert Vedung's division of policy instruments into carrot, sticks and sermons as a theoretical backdrop.

The cases for the thesis are Oslo, Hamar, Sortland and Lom. Four municipalities that vary greatly in population and geographical location, and which also govern the use of color in different ways. My findings show that all the municipalities manage the use of color by means of provisions in municipality plans and/or in regulatory plans. The findings also show that all municipalities use informal management tools. These come in various forms. In some cases they are purely indicative, and in others they are given legal effect by being referred to in a provision. Some go further in controlling the use of color than others. Contrary to what one might think, my findings show that it is not necessarily those who have to deal with the strictest management signals, who experience the management as the most restrictive.

When it comes to how the operative actors experience the management, I find that it is highly situational. The conditioning factors that have an effect on how the management is perceived which I highlight in my thesis, are the type of management tool, the room for action the tool allows, the relationship of the management content to trends and tradition, the motivation behind the management and the enforcement of the management tools.