Tilrettelegging for fleksibel etterbruk av landskapet ved Gruve 7 på Svalbard - Norges siste kullgruve

Abstract

Gruve 7 på Svalbard avslutter driften i 2025. Gruvedriften var grunnlaget for etableringen av Longyearbyen som tettsted på starten av 1900-tallet, og gjennom hundre år har det blitt utdrevet kull fra fjellene på Svalbard. I dag er det tradisjoner i lokalbefolkningen og spor i fjellsidene som står igjen etter de tidligere gruvene.

Med bakgrunn i internasjonale, nasjonale og lokale føringer og en drøfting av disse, argumenterer oppgaven for hvordan kulturarven etter gruvedriften kan ivaretas samtidig som det legges til rette for ny bruk i området.

For ivaretakelse av kulturmiljøet, er det helt grunnleggende å følge prinsippet om å bevare stedets autentisitet og forandre minst mulig. Videre har et bevaringsverdig kulturmiljø mye å bidra med til et lokalsamfunn, derfor blir det utformet et forslag til hvordan området kan tilgjengeliggjøres med formål om tilrettelegging for formidling av gruvehistorie, turisme, rekreasjon og opplevelse, slik at befolkningen får en tilknytning til det. Naturen på Svalbard er sårbar, som betyr at planlegging for økt bruk av et sted også må ta høyde for dette. I prosjekteringen i oppgaven har jeg forsøkt å balansere disse hensynene, i tillegg til å åpne opp for flere alternative løsninger.

Mine 7 on Svalbard will end its operations in 2025. During a hundred year’s period, coal has been extracted from mountains on Svalbard. Coal mining was the foundation for the establishment of Longyearbyen in the beginning of the 20th century. Today, local traditions and traces of mining in the mountain sides are what remain from the former mines.

By examining national and international guidelines related to cultural heritage work, legislation and reports about cultural heritage on Svalbard, I conclude that Mine 7 is a cultural environment worth preserving. The thesis proposes a way of achieving this, while at the same time facilitating re-use of the landscape for tourism and recreation.

Following the principle of preserving the place’s authenticity and changing as little as possible, is fundamental. Furthermore, an environmental heritage site worthy of preservation has a lot to contribute to society. Therefore a proposal is presented in regards to how the area can be made accessible, ensuring that the local community feels connected to it. Nature on Svalbard is vulnerable, which is something that must be taken into account when planning for an increased use of the place. The design in the thesis balances these considerations, in addition to suggesting several alternative solutions.