Forurensningstransport fra Slettebakken deponi i Bergen, fysisk kartlegging og modellering

Abstract

Sammendrag

Gamle avfallsdeponi har blitt et stadig mer aktuelt tema på grunn av økt søkelys på klimaendringer og forurensing av det ytre miljø. Mange deponier var ofte anlagt uten tilstrekkelig topp- og bunntetting, noe som øker sannsynligheten for at jord, grunnvann og nærliggende resipienter blir forurenset. Slettebakken deponi i Bergen er et eksempel på et slikt deponi, og var i drift mellom 1940 og 1961. Det antas at sigevannet fra deponiet transporterer miljøgifter til Tveitevannet, lokalisert nordvest for deponiet. For å stoppe forurensingen er det vedtatt at deponiet skal saneres, som vil gjøre området tilgjengelig og mer bærekraftig for fremtiden. Det er derfor avgjørende å kartlegge utbredelsen av deponiet og identifisere mulige forurensningskilder.

For å gjennomføre kartleggingen av deponiet har en kombinasjon av ulike metoder blitt benyttet. Den geofysiske metoden Elektrisk Resistivitets Tomografi (ERT) viste at det var god kontrast mellom det som var antatte avfallsmasser og underliggende berggrunn på noen av profilene. Det ble også utført jordprøvetaking og infiltrasjonstester for å kartlegge deponiets fysiske egenskaper. Jordprøvene viste at avfallsmassene var heterogene med porøsitetsverdier mellom 35 og 82%, og variasjon i vannretensjonskapasitet. Infiltrasjonstestene viste at den hydrauliske konduktiviteten hadde stor romlig variasjon mellom 0,005m/s og 0,035m/s. For å studere bevegelsen av forurensinger i grunnvannet ble en numerisk modell for tre ulike scenarioer testet. Scenarioene viste at forurensingen bevegde seg raskt gjennom deponimassene og ble fort tynnet ut. Ved å kombinere disse metodene kan man få en helhetlig oversikt over utbredelsen og hvordan forurensinger og konsentrasjonen endrer seg over tid.

Abstract

Old landfills have become an increasingly relevant topic due to the negative effects on climate, and pollution of the environment. Many landfills were often constructed without adequate top and bottom sealing, which increases the likelihood of soil, groundwater, and nearby surface waters becoming contaminated. Slettebakken landfill in Bergen is an example of such a landfill that was operational between 1940 and 1961. It is assumed that leachate from the landfill transports pollutants to Tveitevannet, located northwest of the landfill. To mitigate pollution, it has been decided to remediate the landfill, making the area accessible and more sustainable for the future. Therefore, it is crucial to map the extent of the landfill and identify potential sources of contamination.

A combination of various methods has been employed to conduct the landfill mapping. The geophysical method of Electrical Resistivity Tomography (ERT) revealed a clear contrast between the assumed waste masses and the underlying bedrock for some of the profiles. Soil sampling and infiltration tests were also performed to assess the physical properties of the landfill. The soil samples showed that the landfill masses were heterogenous with a porosity varying between 35 and 82%, and variation in water holding capacity. Infiltration tests showed significant spatial variability in hydraulic conductivity with values between 0,005m/s and 0,035m/s. To study the movement of pollutants in the groundwater a numerical model with three different scenarios was tested. The scenarios showed that the pollutions moved fast through the landfill masses and were quickly diluted. By combining these methods, a comprehensive overview of the extent and dynamics of pollution over time could be obtained.