| dc.description.abstract | Sammendrag
Strandsonen i Norge er forsøkt ivaretatt gjennom et generelt strandsonevern som følger etter Plan- og bygningsloven 2008. Dette byggeforbudet er strammet inn fra tidligere lovverk. Det er gjennom statlige planretningslinjer for differensiert strandsoneforvaltning fastsatt at kommunene som grenser til sjø skal deles inn i enten sone 1, 2 eller 3. Sonene skal speile utbyggingspresset i strandsonen og legge føringer til hvordan kommunene bør forvalte strandsonen og arealpolitikken. Dette i et forsøk om mer bærekraftig måte sikre nasjonale og regionale interesser for strandsonen. Sammen med det innstrammede byggeforbudet må kommunene ta stilling til om det er rettslig utgangspunkt å tillate utbygging i strandsonen. Kommunene har mulighet i å tillate bygging i strandsonen i lys av kommuneplanens arealdel gjennom egne byggegrenser, reguleringsplaner eller dispensasjoner. Når en ser til forarbeidere til plan- og bygningsloven 2008 og dispensasjonsbestemmelsen, kommer det fra at dispensasjon er en snever unntaksregel. Det kan derfor i enkelte tilfeller være at dispensasjoner går imot kommuneplanens areadel og byggeforbudet. Med mye byggeinteresser for fritidsboliger vil kommunen ofte måtte ta stilling til dispensasjonssøknader fra innbyggere.
Oppgaven beveger seg inn i dette gjennom å se på Kristiansand og Egersund kommune. Disse kommunene ligger begge i sone 2 etter planretningslinjene hvor dispensasjon i områder med stort press skal unngås. Oppgaven ønsker å se på disse kommunene igjennom problemstillingen om hvordan kommunene vektlegger strandsonevern mot byggeinteresser for fritidsboliger gjennom dispensasjonsadgang. Jeg bruker følgende delproblemstillinger til å gi problemstillingen svar:
Hvilke momenter er med å avgjøre om kommunen gir dispensasjon eller ikke fra det alminnelige byggeforbudet i 100-metersbeltet
På hvilken måte skiller dispensasjonssaker om fritidsboliger seg kontra andre saker i strandsonen?
I hvilken grad er det harmoni mellom strandsonevernet og plangrunnlaget – hemmer summen av dispensasjoner strandsonehensynene som vernet skal beskytte?
For å finne svar har jeg foretatt semistrukturerte intervju med saksbehandlere fra Kristiansand og Egersund kommune. I tillegg er det gjennomført et dokument studie av gjeldene arealplaner og bestemmelser. Det er også gjort en gjennomgang av arealformål fra Søgne kommuneplan 2018 - 2030. Jeg har i tillegg foretatt et dokumentstudie av dispensasjonsvedtak gjort på Søgne kommuneplan 2018 – 2030 og innhentet data fra planen ble vedtatt til i dag.
Funnene viser at Kristiansand kommune i gjennomgåtte vedtak har lagt vesentlig vekt på hvor mye området var bygget ut fra før, som har gitt utgangspunkt i vurderingen om området tåler mer og om det påvirker allmenne- og landskapsinteresser. Det er ikke et vesentlig skille i hvordan dispensasjonssaker om fritidsboliger behandles kontra andre saker. Den største forskjellen ligger mer i at det er flest dispensasjonssaker om fritidsboliger enn andre formål. Øvrige planer og bestemmelser er den faktor som avgjør om en sak behandles vesentlig ulikt fra en annen sak. Dette viser også til viktigheten med gode og oppdaterte planer, som igjen ville gjort strandsonevernet lettere å ivareta. Oppgaven viser til at flere områder i strandsonen settes til LNF-formål gjennom øvrige planer, som til en stor grad harmoniserer med strandsonevernet. Men ettersom det foreligger veldig få oppdaterte reguleringsplaner med byggegrense, utløses dispensasjonskravet ofte ved gjennomføring av tiltak i strandsonen. Ofte blir et dispensasjonsvedtak vurdert administrativt, men andre ganger politisk, som kan gi ulike utfall på vurderingen. Vurderingen om dispensasjon skal gis eller ikke ser ut til å vektlegge byggeinteresser mer enn strandsonevernet og planformål. Dette synes spesielt om en ser på summen av alle dispensasjonssaker: arealplanen fragås ofte og i den spesifikke sak klarer en ikke alltid å identifisere hensynene opp mot strandsonevernet. | |
| dc.description.abstract | Abstract
The coastal zone in Norway is protected through a general coastal zone protection framework established by the Planning and Building Act of 2008. This building prohibition has been tightened compared to previous legislation. State planning directives for differentiated coastal zone management determine that municipalities bordering the sea should be categorized into Zone 1, Zone 2, or Zone 3. These zones reflect the development pressure in the coastal zone and provide guidelines for how municipalities should manage the coastal zone and land use policies. The aim is to ensure more sustainable protection of national and regional interests in the coastal zone. Alongside the stricter building prohibition, municipalities must consider whether there is a legal basis to allow development in the coastal zone. Municipalities have the authority to permit construction in the coastal zone through their comprehensive land-use plans, zoning plans, or by granting dispensations. According to the legislative history of the Planning and Building Act of 2008 and the dispensation provision, it is evident that dispensations are intended to only limited exceptions. In some cases, dispensations may conflict with the municipality's land-use plan and the building prohibition. Given the significant interest in holiday home construction, municipalities often must evaluate dispensation requests from residents.
This study focuses on Kristiansand and Egersund municipalities to examine how they balance coastal zone protection against building interests for holiday homes through dispensation processes. The following sub-research questions are used to provide answers to the main research question:
* What factors influence the municipality's decision to grant or deny dispensations from the general building prohibition in the 100-meter zone?
* In what ways do dispensation cases for holiday homes differ from other cases in the coastal zone?
* To what extent is there harmony between coastal zone protection and the planning framework, and do the cumulative dispensations undermine the coastal zone conservation objectives?
To find answers, semi-structured interviews were conducted with case handlers from Kristiansand and Egersund municipalities. Additionally, a document study was carried out on the current spatial plans and regulations. An analysis of land-use objectives in the Søgne municipal plan for 2018-2030 was also conducted. Furthermore, a document study of dispensation decisions made within the Søgne municipal plan from 2018 to the present was conducted.
The findings reveal that in the examined decisions, Kristiansand municipality placed significant emphasis on the existing level of development in the area as a basis for determining whether the area can withstand further development and its impact on public and landscape interests. There is no substantial difference in how dispensation cases for holiday homes are treated compared to other cases. The main difference lies in the higher number of dispensation cases for holiday homes compared to other purposes. Other plans and regulations are the key factors determining whether a particular case is treated significantly differently from another. This underscores the importance of having well-developed and up-to-date plans, which would facilitate the protection of the coastal zone. The study also reveals that several areas within the coastal zone are designated for agricultural, forestry, and nature conservation purposes in other plans, which to a large extent aligns with coastal zone protection objectives. However, due to the limited number of updated zoning plans with building restrictions, the requirement for dispensations is often triggered when implementing activities in the coastal zone.
Dispensations decisions are often assessed administratively, but in other cases, they are evaluated politically, which can result in different outcomes in the assessment. The assessment of whether to grant a dispensation appears to prioritize building interests over coastal zone protection and planning objectives. This is particularly evident when considering the cumulative impact of all dispensation cases, as the land-use plan is frequently disregarded, and the specific considerations related to coastal zone protection are not always adequately identified. | |
