Midlertidig bruk av arealer – en nyttig strategi for økt lokal sosial bærekraft og stedstilhørighet?

Abstract

Tematisk er dette en masteroppgave som omhandler midlertidig bruk av arealer, sosial bærekraft og stedstilhørighet. Midlertidig bruk har de siste årene gått fra å være en form for krisehåndtering, til å bli en strategi og et verktøy i byutvikling, hvor både offentlige myndigheter og private eiendomsutviklere bevisst har tatt i bruk midlertidighet som strategi. Midlertidig bruk av arealer har vist seg å kunne ha sosiale, kulturelle, økonomiske og miljømessige funksjoner, i tillegg til å kunne ha positive fordeler for blant annet innbyggeres samfunnsengasjement og stedsidentitet. Parallelt med dette har man de siste årene sett en økende interesse for sosial bærekraft blant eiendomsutviklere, som på et vis kan sees på som en holdningsendring med et økt fokus på de sosiale forholdene i byen. I tråd med dette har oppgaven som mål å undersøke om midlertidig bruk av transformasjonseiendommer potensielt kan være et bidrag til lokal sosial bærekraft og økt stedstilhørighet. Metodisk har dette blitt gjort gjennom et casestudie av det midlertidige prosjektet Startblokka på nedre Linderud i Oslo. Kvalitative intervjuer med brukerne av Startblokka har gitt viktig empirisk kunnskap om deres opplevelser og tanker rundt den midlertidige bruken. Basert på det empiriske materialet, funn fra analysen og informantenes opplevelser konkluderes det med at den lokale sosiale bærekraften og stedstilhørigheten har økt. Dette begrunnes med utgangspunkt i at informantene har en opplevelse av økt trygghet, samtidig har også den sosiale rettferdigheten økt i form av tilgjengelighet på sosiale møteplasser. Den sosiale samhørigheten har utviklet seg gjennom formell og uformell sosial interaksjon, som har ført til nye relasjoner og bekjentskap. Informantene opplever økt stedstilhørighet som følge av de fysiske lokalene og det sosiale fellesskapet på Startblokka.

Thematically, the master thesis deals with temporary use of areas, social sustainability and place attachment. In recent years, temporary use has gone from being a form of crisis management to becoming a strategy and a tool in urban development, where both public authorities and private property developers have consciously adopted temporary use as a strategy. Temporary use of areas has been shown to have social, cultural, economic and environmental functions, in addition to providing positive benefits for citizens' social engagement and place identity, among others. Concurrently, in recent years we have seen an increasing interest in social sustainability among property developers, which can be seen as a change in attitude with an increased focus on the social conditions in the city. In line with this, the thesis aims to investigate whether temporary use of transformation properties can potentially be a contribution to local social sustainability and increase the experienced place attachment. Methodologically, the thesis is based on a case study approach of the temporary project Startblokka at Linderud in Oslo. Qualitative interviews with the users of Startblokka have provided important empirical knowledge about their experiences and thoughts about the temporary use. Based on the empirical material, findings from the analysis and the informants' experiences, the thesis concludes that the local social sustainability and place attachment has increased in the case of Satartblokka. This is justified on the basis that the informants have experienced that area feels more safe, and that social justice has increased in the form of accessibility at social meeting places. Social cohesion has developed through formal and informal social interaction, which has led to new and closer relationships and acquaintances. Place attachment has also improved as a result of belonging to the building itself, as well as the social community