Kunnskap om økologi og landskap i arealplanleggingen for Oslofjorden - Naturregnskap og et relasjonelt landskapsperspektiv som mulige verktøy i en fremtidig planlegging

Abstract

Miljøtilstanden i Oslofjorden er dårlig, og fjordens økosystemer er under sterkt press. Årsaksbildet for fjordens dårlige miljøtilstand er sammensatt, men regjeringens helhetlige tiltaksplan peker på god forvaltning av både land- og sjøarealene som en av de viktige faktorene for at fjorden skal oppnå en god miljøtilstand (Regjeringen, 2021a). På bakgrunn av dette retter denne oppgaven seg mot eksisterende og fremtidig arealplanlegging av strandsonen i Oslofjorden med problemstillingen «Hva slags kunnskap om økologi og landskap brukes og kan brukes i arealplanleggingen av strandsonen i Oslofjorden?».

Detaljreguleringen for Ulvøya, Malmøya, Ormøya, Nedre Bekkelaget i Oslo kommune har blitt studert som case for å svare på oppgavens problemstillinger, med kvalitative intervju og dokumentanalyse som metode. Konklusjonen fra casestudiet er at det økologiske kunnskapsgrunnlaget som benyttes i arealplanleggingen er begrenset til visse naturtyper, samtidig som kunnskapsgrunnlaget for marin økologi er vesentlig svakere enn for terrestrisk økologi. Videre er kunnskapsgrunnlaget om landskap begrenset, og inkluderer hovedsakelig informasjon om landskapets form.

Med bakgrunn i funnene knyttet til den første problemstillingen rettes blikket mot fremtidig planlegging av fjorden i oppgavens andre problemstilling: «Kan naturregnskap og et relasjonelt landskapsperspektiv være nyttige redskaper i fremtidig planlegging for Oslofjorden mot en mer økosystembasert forvaltning, og hvordan kan de i så fall kombineres?»

Et naturregnskap setter økonomisk verdi på økosystemtjenester, med mål om at dette skal synliggjøre naturens bidrag til mennesker (NINA, 2023a). Oppgaven undersøker fordeler ved å bruke FNs standard for naturregnskap i arealplanleggingen av Oslofjorden, og konkluderer med at et naturregnskap kan gi en bredere kartlegging av økosystemer og deres tilstand, samt fungere som argumentasjons- og beslutningsstøtte ved å bidra til en klarere forståelse av krevende avveininger i arealplanleggingen.

I et relasjonelt landskapsperspektiv ses landskap som noe mer enn bare det øyet kan se, og menneskers opplevelse av og tilknytning til landskapet vektlegges (Clemetsen & Stokke, 2014). Trafikkverket i Sveriges Integrerte Landskapskarakteranalyse (ILKA) er en metode for landskapsanalyse som benytter et relasjonelt landskapsperspektiv, og oppgaven undersøker hvilke fordeler som finnes ved å bruke ILKA i arealplanleggingen av Oslofjorden. Oppgaven konkluderer med at bruk av ILKA og et relasjonelt landskapsperspektiv kan gi et bredere kunnskapsgrunnlag for landskap, hvor inklusjon av menneskers relasjon til landskapet kan være en kilde til viktig informasjon for forvaltningen.

Oppgaven belyser den tette sammenkoblingen mellom økologi og landskap, og ser derfor på muligheten for å kombinere naturregnskapet med det relasjonelle landskapsperspektivet, som begge vurderes til å ha potensiale for å være nyttige verktøy i fremtidig arealplanlegging for Oslofjorden mot en mer økosystembasert forvaltning. Kartlegging av økosystemtjenester er et fellestrekk for begge metodene, og oppgaven peker på dette som en mulighet for å kombinere metodene, der de kan være gjensidig styrkende.

The environmental state of the Oslofjord is poor, and its ecosystems are under great pressure. The cause of the fjord’s poor environmental condition is complex, but the Norwegian government’s “comprehensive action plan” for the Oslofjord points at good management of both land and sea areas as one of the important factors to achieve a good environmental condition (Regjeringen, 2021a). With this as point of departure the thesis is directed towards current and future land-use planning of the shoreline in the Oslo fjord, with the research question being ”What kind of knowledge about ecology and landscape is used and can be used in land-use planning of the shoreline in the Oslofjord?”

The detailed zoning plan of Ulvøya, Malmøya, Ormøya, and Nedre Bekkelaget in Oslo municipality has been studied as a case to answer the thesis’ research questions, using qualitative interviews and document analysis as methods. The case study concludes that the ecological knowledge base used in land-use planning is limited to selected types of nature, while the knowledge base for marine ecology is significantly weaker than for terrestrial ecology. Furthermore, the case study has found that the knowledge base for landscape is limited, revolving mainly around the physical form of the landscape.

Based on the findings related to the first research question, the focus is shifted towards future planning of the coastal areas of the fjord in the thesis’ second research question: ”Can ecosystem accounting and a relational landscape perspective be useful tools in future planning of the Oslofjord towards a more ecosystem-based management, and how can they be combined?”

Ecosystem accounting assigns monetary value to ecosystem services, aiming to make nature’s contribution to humans visible (NINA, 2023a). The thesis investigates the advantages of using the UN system for ecosystem accounting in land-use planning of the Oslofjord and concludes that natural accounting can provide a broader mapping of ecosystems and their condition, as well as be a supporting tool in decision-making by providing a clearer understanding of demanding trade-offs in land-use planning.

In a relational landscape perspective, the landscape is seen as more than just what the eye can see, and people’s experience of and attachment to the landscape is emphasized (Clemetsen & Stokke, 2014). The Swedish Integrated Landscape Character Analysis (ILKA) method for landscape analysis uses a relational landscape perspective, and this study investigates the advantages of using ILKA in land-use planning of the coastal areas of the Oslofjord. The thesis concludes that the use of ILKA and a relational landscape perspective can provide a broader landscape knowledge base, where inclusion of people’s relationship to the landscape can be a source of important information for management.

The thesis sheds light on the close interconnection between ecology and landscape, and therefore looks at the possibility of combining ecosystem accounting with the relational landscape perspective, who are both considered to have potential as useful tools in future land-use planning of the Oslofjord in this thesis. Mapping of ecosystem services is a common feature of both methods, and the task points to this as an opportunity for combining the methods, where they can be mutually reinforcing.