| dc.description.abstract | Hvordan kan man planlegge og legge til rette for taredyrking for å bidra til lokal matproduksjon og bedre vannkvalitet i Oslofjorden? Dette er interessant grunnet kritikkverdig miljøkvalitet i Oslofjorden, og en stadig økende etterspørsel etter lokalprodusert mat. Oppgavens teoretiske utgangspunkt er samstyring og regenerativitet. Gjennom kvalitativ analyse svares det på hvordan offentlige myndigheter kan planlegge og legge til rette for taredyrking i Oslofjorden. Jeg har gjennomført dybdeintervjuer med 11 informanter i privat og offentlig sektor. Det har vært viktig å la alle relevante aktører komme til ordet, slik at funnene får så stor forklaringskraft som mulig. Likevel er det vanskelig å gjøre generaliseringer basert på kvalitative studier.
Relevant regelverk etter akvakulturloven (akvl). og plan- og bygningsloven (pbl.) gjennomgås i denne masteroppgaven. Bestemmelsen i pbl. § 11-7 nr. 6 er viktig i den kommunale planleggingen av sjøarealer. Her gis kommunene hjemmel til å avsette områder til natur, friluftsliv, ferdsel, fiske og/eller akvakultur (NFFFA). Kommunene kan videre ha bestemmelser om hvilke arter av akvakultur som skal prioriteres (pbl. § 11-11 nr. 7). Bestemmelsen kan brukes for å unngå at området nyttes til lakseproduksjon eller annen akvakultur som ikke er taredyrking. I noen tilfeller vil det være aktuelt å dyrke andre arter i tillegg til tare i samme akvakulturanlegg. Da inntreffer «Forskrift om tillatelse til akvakultur av andre arter enn laks, ørret og regnbueørret». § 4. Ifølge denne bestemmelsen kan tillatelse kun gis til en bestemt art på en bestemt lokalitet, jf. annet ledd bokstav a og b. Ved utvidelse av tillatelsen må tiltakshaver søke om dette, jf. § 4 fjerde ledd. Det vil si at aktører som ønsker å dyrke eksempelvis tare og blåskjell i samme anlegg trenger dispensasjon fra Fiskeridirektoratet, jf. forskriftens § 21. Prosessen for tillatelse til flytende akvakulturanlegg blir mer omfattende dersom tiltakshaver ønsker å dyrke flere arter i anlegget. Videre er gebyrsatsen for alle søknader i henhold til akvakulturloven og forskrifter hjemlet i denne 26 400 kroner. Saksbehandlingsgebyret er det samme uansett om du er en småskala taredyrker eller en kommersiell lakseprodusent. Selv om kommunene kan bestemme at definerte sjøarealer skal benyttes til taredyrking, så er ikke systemet for lokalitetsklarering og tildelingstillatelse etter akvakulturloven og arealplanlegging etter pbl. designet for mindre bedrifter som ønsker å drive havbruk for å bidra til bedre vannmiljø.
Jeg argumenterer for at plansystemet vil være formålstjenlig med en større grad av nettverksorganisering. Styresmaktene bør jobbe mer i skjæringspunktet til hierarki og nettverk gjennom blant annet årlige samordningsmøter. En tydeligere nettverksorganisering mellom kommunene, fylkeskommunenes akvakulturavdeling og Fiskeridirektoratet kan demme opp for utfordringene som følger med manglende marin kompetanse i kommunene. Videre kan næringsaktørene være tjent med å innlede dialog med interkommunale verneområdestyrer og Statsforvalteren om muligheter for regenerativ taredyrking i nasjonalparkene. I tillegg bør statlige etater løfte blikket å se helheten, heller enn kun å vektlegge egne sektorinteresser.
Masteroppgaven diskuterer også hvilke muligheter og utfordringer iverksettelse av taredyrking i Oslofjorden bringer med seg. Når det gjelder muligheter, så kan taredyrking i fjorden være med på å øke folks bevissthet om både havet og matproduksjon. Informantene mine forteller at taredyrking er en naturbasert løsning som kan binde CO2, nitrogen og fosfor, uten bruk av gjødsel og sprøytemidler. Taren kan altså bidra til å rense fjorden for næringsstoffer og forurensning, og kan gi et viktig habitat for sjødyr og fisk. I tillegg kan taredyrking bidra til lokal matproduksjon, enten som ingrediens i måltider, eller indirekte gjennom bruk av tare til gjødsel. Det er en økende etterspørsel etter lokalprodusert mat, og taredyrking kan bidra til å mette denne. Taredyrking i Oslofjorden har dermed et potensial for å bidra til lokal matproduksjon og et bedre vannmiljø.
På den annen side kan det være vanskelig å finne egnede områder for taredyrking i Oslofjorden. Liten etterspørsel etter tare er en utfordring. Videre bør miljøeffektene ved utsetting av tare overvåkes. Tarehager kan tiltrekke seg uønskede arter som kan forstyrre økosystemet, som eksempelvis lurv. Analysen viser at interessekonflikter og miljøproblemer er de største utfordringene i forvaltningen av Oslofjorden. Manglende marin kompetanse i forvaltningen generelt, og i kystkommunene spesielt, er kritikkverdig. Normene som fremgår av lovverk, er en annen stor utfordring for taredyrkerne. Næringsaktørene fremhever bestemmelser om dispensasjon for flere arter i samme anlegg, dispensasjon for arter som ikke er nevnt i forskrifter og saksbehandlingsgebyr, som problematiske. Det er utfordrende for taredyrkerne at systemet for tillatelsestildeling etter akvl. ikke er designet for mindre aktører som ønsker å drive havbruk for bedre miljøkvalitet i sjøen. | |
| dc.description.abstract | How can public authorities plan and facilitate for kelp cultivation to contribute to local food production and better water quality in the fjord «Oslofjorden»? This is interesting because of the objectionable environmental quality in the Oslofjord, and an ever-increasing demand for locally produced food. This thesis is based on Røiseland & Vabo's understanding of governance, and Bellato, et al.'s reflections on regeneration. Through qualitative analysis, answers are given to how public authorities can plan and facilitate kelp cultivation in the Oslofjord. I have conducted in-depth interviews with 11 informants in the private and public sector. It has been important to let all relevant actors have their say, so that the findings have as much explanatory power as possible. Nevertheless, it is hard to generalize based on the findings in qualitative studies.
Relevant regulations under the Aquaculture Act (akvl.) and the Planning and Building Act (pbl.) are reviewed in this master's thesis. The provision in pbl. § 11-7 no. 6 is important in the municipal planning of sea areas. The rule can be applied to areas for nature, outdoor life, fishing and/or aquaculture. The provision can be used to avoid the area being used for salmon production or other aquaculture that is not kelp cultivation. In some cases, it will be relevant to cultivate other species in addition to kelp in the same aquaculture facility. Then the «Regulations on permits for aquaculture of species other than salmon, trout and rainbow trout» § 4, will come into effect. According to this provision, a permit can only be granted to a specific species in a specific locality, cf. second paragraph letters a and b. When extending the permit, the owner of the measure must apply for this, cf. § 4 fourth paragraph. This means that actors who want to use in example kelp and mussels in the same facility need a dispensation from the Directorate of Fisheries, cf. § 21 of the regulation. The process for permission for floating aquaculture facilities becomes more extensive if the owner of the measure wants to breed multiple species in the same facility. Furthermore, the fee rate for all applications in accordance with the Aquaculture Act and the regulations authorized therein is NOK 26,400. The processing fee is the same whether you are a small-scale kelp farmer or a commercial salmon producer. Although the municipalities can decide that their sea areas are to be used for kelp cultivation, the Norwegian system for granting permits to aquaculture is not designed for smaller companies that want to operate aquaculture to contribute to a better water environment.
I argue that the planning system will be expedient with a greater degree of network organisation. The governing bodies should work more at the intersection of hierarchy and networks through annual coordination meetings, among other things. A clearer network organization between the municipalities, the county’s' aquaculture department and the Directorate of Fisheries can stem the challenges that come with a lack of marine expertise in the municipalities. Furthermore, the business actors can benefit from starting a dialogue with inter-municipal protected area boards and state administrators about opportunities for regenerative kelp cultivation in the national parks. The municipalities can set out their own aquaculture areas in the area section of the municipal plan that is to be prioritized for kelp cultivation, cf. pbl. § 11-7 no. 6. In addition, state agencies should raise their gaze to see the whole, rather than only emphasizing their own sector interests.
The master's thesis also discusses what opportunities and challenges the implementation of kelp cultivation in the Oslofjord brings with it. When it comes to opportunities, kelp farming in the fjord can help increase people's awareness of the sea and food production. My informants say that kelp cultivation is a nature-based solution that can bind CO2, nitrogen and phosphorus, without the use of fertilizers and pesticides. The kelp can thus help to clean the fjord of nutrients and pollution and can provide an important habitat for marine animals and fish. In addition, kelp cultivation can contribute to local food production, either as ingredients in meals, or indirectly using kelp for fertiliser. There is a growing demand for locally produced food, and kelp cultivation in the fjord can help to satisfy this demand. Kelp cultivation in the Oslofjord has the potential to contribute to local food production and a better water environment.
On the other hand, it can be difficult to find suitable areas for kelp cultivation in the Oslofjord. Low demand for kelp is a challenge. Furthermore, the environmental effects of stocking kelp should be monitored. Kelp gardens can attract unwanted species that can disrupt the ecosystem, such as filamentous algae. The analysis shows that the lack of marine expertise in the public administration in general, and in the coastal municipalities in particular, is worthy of criticism. The standards set by legislation are another major challenge for kelp growers. The private actors highlight provisions on dispensation for several species in the same facility, dispensation for species not mentioned in regulations and case processing fees, as problematic. It is challenging for the kelp growers that the system for granting permits after the Aquaculture Act. is not designed for smaller actors who want to operate aquaculture for better environmental quality in the sea. | |
