Flekkbarking av furu (Pinus sylvestris L.): effekter på vedens ekstraktivstoffer og vannopptak

Abstract

Flekkbarking av furu (Pinus sylvestris) kan føre til økt holdbarhet i tømmeret. Dette har blitt observert i flere eldre byggverk i Norge. Etterspørselen etter mer miljøvennlige metoder for å bedre materialets levetid på øker, og flekkbarking kan bli et supplement til produkter som finnes på markedet. For at dette skal bli mer aktuelt må man vite mer om hva som gjør at flekkbarkingen bedrer virkesegenskapene, siden dette fortsatt er uklart. Flere studier peker på at ekstraktivstoffene pinosylvin og pinosylvinmonometyleter har stor innvirkning. Konsentrasjons endringer av disse stoffene før- og tre år etter flekkbarking ble undersøkt gjennom denne studien. Trærne i forsøket kommer fra to forsøksfelt, ett på Dovre og ett i Romedal. Det ble gjort et lignende forsøk av Vereide (2020) fra samme forsøksfelt, men da ett år etter flekkbarking. Forsøket i min studie består av to tester, en kjemisk analyse gjort med HPLC og en vannopptakstest, som bygget på NS-EN 927-5:2006.

Jeg fant signifikante økning av pinosylvinmonometyleter i yteveden til de flekkbarkede prøvene fra begge lokalitetene. Kjernevedprøvene viste også signifikante forskjeller, men her hadde kontrollene høyeste verdier. Prøvene fra dette forsøket hadde litt økte verdier sammenlignet med prøvene som ble høstet ett år etter flekkbarking. Dette kan tyde på at flekkbarkingen trenger tid for å gi god effekt, og viser at forsøksfeltet burde følges opp igjen, fem til seks år etter flekkbarknig. Gjennom vannopptakstesten fant jeg signifikant lavere vannopptak etter flekkbarking i prøvene fra Romedal. Romedal hadde også generelt lavere vannopptak enn Dovre. Om det er ekstraktivstoffene eller andre faktorer som spiller inn på vannopptaket etter flekkbarking kan være interessant å undersøke nærmere.

Systematic debarking of Scots pine (Pinus sylvestris) may lead to increased durability in timber. This has been observed in multiple old structures in Norway. The demand for environmentally friendly techniques to improve the lifespan of timber is increasing, and systematic debarking can be a supplement in this market. In order for this to happen we need to know more about what makes systematically debarked Scots pine more durable. Other studies imply that the extractives pinosylvin and pinosylvinmonomethylether play an important role. The concentration of these substances before and three years after debarking was researched through this study. The trees came from two test sites, one in Dovre and one in Romedal. A similar study was conducted by Vereide (2020) from the same site, but this was one year after debarking. This study consisted of two tests, one chemical analysis done with HPLC, and a water absorption test, built on NS-EN 927-5:2006.

I found significant increase in pinosylvinmonomethylether in the sapwood from both sites. The heartwood also showed significant differences, but the controls had higher values. The values three years after debarking had slightly increased values compared with the test that was conducted one year after systematic debarking. This may indicate that systematic debarking requires multiple years to have significant effect, and it shows that the test sites should be analysed again five to six years after debarking. Through the water absorption test, I found significant lower uptake after systematic debarking on the samples from Romedal. Romedal also had a generally lower uptake compared to Dovre. If this effect is due to the increase in extractives after systematic debarking or something else would be interesting to research more in a future study.