Nye arbeidsoppgaver for jordskifteretten: hvordan fungerer parallell kompetanse i saker etter jordskifteloven § 4-1 og § 4-2?

Abstract

Jordskifteretten har som mandat å fungere som en spesialist på å håndtere spørsmål knyttet til utnyttelse, bruk av fast eiendom og bruksrettigheter. En av sakstypene som behandles av jordskifteretten er rettsfastsettende saker, der innholdet i eiendoms- og bruksrettigheter fastsettes. I slike sakstyper, som omfatter rettsutgreiing i henhold til jordskifteloven § 4-1 og grensefastsettelse i henhold til § 4-2, har både jordskifteretten og tingretten parallell kompetanse. Dette betyr at det samme kravet kan fremmes for begge instanser, for eksempel en tvist om grenser.

Spørsmålet om hvilke arbeidsoppgaver jordskifteretten skal løse har i lang tid vært diskutert. På oppdrag fra Domstolkommisjonen utarbeidet jordskiftelagdommer Magne Reiten i 2019 en rapport som vurderte justering av arbeidsoppgaver. For sakstypene §§ 4-1 og 4-2, hvor det er parallell kompetanse, foreslo Reiten økt kompetanse for jordskifteretten og eksklusivitet til å fastsette spørsmål om grenser. Dersom grensene allerede er klarlagt, og partene hevder å ha eksklusiv eiendomsrett til et område, har ikke jordskifteretten i dag kompetanse til å avgjøre en tvist om eiendomsrett eller bruksrett som en separat sak.

Masteroppgaven har som hovedtema å utforske hvordan parallell kompetanse fungerer med hensyn til rettsutgreiing og grensefastsettelse mellom jordskifteretten og tingretten. Gjennom tre delproblemstillinger blir forslagene til Reiten vurdert fra perspektivet til både de som arbeider i og bruker domstolen. Dette bidrar til å belyse omfanget av saker, behovet for endringer, fordeler og ulemper, samt innhente detaljerte synspunkter fra personer med lang erfaring innenfor dette rettsområdet.

Denne oppgaven er basert på kvalitativ metode, med formål om å innhente erfaringer og synspunkter fra en rekke informanter med ulik tilknytning til domstolen. Disse personene deler en fellesnevner ved at de har arbeider med tematikken, og vil på forskjellige måter bli påvirket av forslagene dersom de gjennomføres. Ni dybdeintervjuer og analyse av flere dokumenter utgjorde datagrunnlaget for undersøkelsen. Gjennom samtaler med relevante personer, dokumentstudier og ved å reflektere over resultatene, ble det mulig å trekke en konklusjon om forslagenes hensiktsmessighet.

Oppgavens funn indikerer at de foreslåtte lovforslagene er nødvendige, etterspurt og ønsket. Empiriske data viser at jordskifteretten har et reelt behov for å utvide kompetansen i rettsutgreiing etter § 4-1 til å inkludere alle saker hvor det er uklart hvem som er eier eller har bruksrett. Mine undersøkelser tyder på at det vil være hensiktsmessig dersom jordskifteretten får eksklusiv kompetanse til å avgjøre alle spørsmål som omhandler fysiske grenser for både eiendom og bruksrettsgrenser. Empiri viser at det er en kvalitetsmessig forskjell mellom de to domstolene for denne sakstypen. Imidlertid påpekes det at det er utfordrende å kvantifisere antall saker som går for tingretten hvor det er parallell kompetanse, noe som kan hemme beslutningsgrunnlaget.

The Land Consolidation Court has a mandate to act as a specialist in handling issues related to the use and exploitation of real estate and usage rights. One of the types of cases handled by the Land Consolidation Court is legal determination cases, where the content of property and usage rights is determined. In such types of cases, which include legal clarification according to the Land Consolidation Act § 4-1 and boundary determination according to § 4-2, both the Land Consolidation Court and the District Court have parallel competence. This means that the same claim can be made for both instances, for example, a dispute over boundaries.

The question of which tasks the Land Consolidation Court should solve has long been discussed. On behalf of the Court Commission, Land Consolidation Judge Magne Reiten prepared a report in 2019 that assessed the adjustment of tasks. For case types §§ 4-1 and 4-2 where there is parallel competence, Reiten proposed increased competence for the Land Consolidation Court and exclusivity to determine boundary issues. If the boundaries have already been determined and the parties claim exclusive property rights to an area, the Land Consolidation Court currently does not have the competence to decide a dispute over property or usage rights as a separate case.

The master's thesis aims to explore how parallel competence functions with regard to legal clarification and boundary determination between the Land Consolidation Court and the District Court. Through three sub-problems, Reiten's proposals are assessed from the perspective of both those working in and using the court. This contributes to highlighting the scope of cases, the need for changes, advantages and disadvantages, as well as gathering detailed views from individuals with extensive experience in this legal area.

This thesis is based on a qualitative method, with the aim of gathering experiences and views from a range of informants with different affiliations to the court. These individuals share a common denominator in that they have worked with the topic and will be affected in different ways if the proposals are implemented. Nine in-depth interviews and analysis of several documents constituted the data basis for the survey. By conducting conversations with relevant persons, studying documents, and reflecting on the results, it was possible to draw a conclusion about the appropriateness of the proposals.

The findings of the thesis indicate that the proposed legislative amendments are necessary, sought-after, and welcome. Based on empirical data, it suggests that the Land Consolidation Court has a real need to expand competence in legal clarification according to § 4-1 to include all cases where it is unclear who owns or has usage rights. My research suggests that it would be appropriate if the Land Consolidation Court has exclusive competence to decide all questions related to physical boundaries for both property and usage rights. Empirical evidence shows that there is a difference in quality between the two courts for this type of case. However, it is noted that it is challenging to quantify the number of cases that go to the District Court where there is parallel competence, which may hamper decision-making.