Konsekvensutredninger ved utvikling av næringsbygg – En praksis i trussel mot miljø og samfunn?

Abstract

Avhandlingen tar for seg konsekvensutredninger (KU) i praksis i Oslo kommune, og undersøker om forskrift om konsekvensutredninger (KUF) er utformet slik at aktørtilpasninger unngås ved utvikling av næringsbygg. Det er særlig bestemmelse nr. 24 i vedlegg I i KUF som blir omtalt. Bestemmelsen sier at næringsbygg, bygg for offentlig eller privat tjenesteyting og bygg til allmennyttige formål med et bruksareal på mer enn 15 000 m2 skal ha KU. Mindre tiltak omfattes av vedlegg II nr. 11 j), jf. nr. 24 i vedlegg I i KUF.

KUF skiller mellom planer og tiltak som alltid skal ha KU (vedlegg I i KUF), planer og tiltak som kan pålegges krav om KU (vedlegg II i KUF), og planer og tiltak som faller utenfor utredningsreglene. Tiltak som omfattes av vedlegg I skal alltid ha KU, og tiltak som omfattes av vedlegg II skal gjennom en skjønnsmessig vurdering for å avgjøre om tiltaket skal ha KU. Terskelkriterier, primært basert på tiltakets art og størrelse, fastsetter hvilke tiltak som skal utredes. Slike kriterier åpner for strategisk tilpasning, ofte omtalt som aktørtilpasning, av planer og tiltak for å unngå krav om KU. Mulige aktørtilpasninger er oppdeling av tiltak, tilpasning av tiltak og argument-basert tilpasning.

Avhandlingen viser at bestemmelse nr. 24 i vedlegg I i KUF åpner for omgåelse av KU-plikten, samtidig som bestemmelsen potensielt kan fange opp aktørtilpasninger. Ved å kun bygge utvelgelseskriteriene på tiltakets art og størrelse vil systemet åpne for aktørtilpasninger. Dersom lokal planmyndighet derimot har et vel fungerende system som vurderer vedlegg II saker kan systemet fange opp aktørtilpasninger. Om lokal planmyndighet har et slik system er derimot uklart, og det vil nok være store skiller mellom store og små kommuner. At KUF åpner for aktørtilpasninger, gir uansett ikke en god nok gjennomføring av EU-direktivene.

Avhandlingen viser at det ikke er mulig å gi et generelt svar på om private tiltakshavere i Oslo kommune benytter aktørtilpasninger ved utvikling av næringsbygg for å unngå kravet om KU. Dette henger sammen med at det vil avhenge av den enkelte tiltakshaveren. En kan likevel ikke utelukke helt at aktørtilpasninger er mer vanlig enn fremstilt i denne avhandlingen, med tanke på at aktørtilpasninger er omtalt i både praksis fra EU-domstolen og annen litteratur. Det er derfor naturlig å tenke at aktørtilpasninger også benyttes i vesentlig grad i Norge.

This thesis is research on the environmental impact assessments (EIA) in practice in the municipality of Oslo and investigates whether the regulation on environmental impact assessments (REIA) in Norway is designed to avoid actor adaptations in the development of commercial buildings. It is particularly provision no. 24 in annex I of REIA that is discussed. The provision states that commercial buildings, buildings for public or private services, and buildings for public use with a floor area of more than 15 000 m2 must have EIA. Smaller projects are covered by annex II no. 11 j).

REIA separates between plans and projects that always require EIA (annex I of REIA), plans and projects that may be subject to EIA requirements (annex II of REIA), and plans and projects that fall outside the scope of the EIA rules. Projects covered by annex I must always have EIA, and projects covered by annex II must be subject to an assessment to determine whether the project should have EIA. Threshold criteria, based on the characteristics and size of the project determine which projects should be assessed. Such criteria open for strategic adaptation of plans and projects to avoid EIA requirements. There are many different forms of actor adaptations, including project splitting, adaptation of projects and argument-based adaptation.

The thesis shows that provision no. 24 in annex I of REIA allows for circumvention of the EIA requirement, while potentially capturing actor adaptations. By only building the threshold criteria, based on the characteristics and size of the project, the system will open for actor adaptations. However, if the local planning authority has a well-functioning system for assessing annex II cases, the system can capture actor adaptations. Whether the local planning authority has such a system is unclear, and there will probably be significant differences between large and small towns. The fact that REIA allows for actor adaptations does not result in a good enough implementation of the EU directives.

The thesis shows that it is not possible to give a general answer as to whether private developers in the municipality of Oslo use actor adaptations in the development of commercial buildings to avoid the EIA requirement. This is because it will depend on the individual developer. However, one cannot completely exclude that actor adaptations are more common than presented in this thesis, given that actor adaptations are mentioned in both EU court practice and other literature. It is therefore natural to think that actor adaptations are also used to a significant extent in Norway.