Utforming av intensivpoliklinikker for overlevende etter intensivbehandling – en scoping review

Abstract

Bakgrunn: Pasienter som har gjennomgått intensivbehandling har ofte en del helseplager etter utskrivelse, og mange lider av Post-intensive Care Syndrome (PICS). Intensivpoliklinikker kan bidra til å avdekke individuelle og generelle problemer hos pasienter utskrevet etter intensivbehandling. For å styrke helsetjenesten og kvaliteten på oppfølgingen etter intensivbehandling, er det behov for kunnskap om hva som faktisk tilbys og hvordan intensivpoliklinikker bør utformes og organiseres. Hensikt: Dette forskningsprosjektet har som hensikt å samle kunnskap om ulike typer av innhold og oppbygning av intensivpoliklinikker. Problemstillingen er: «Hvordan beskrives utforming av og innholdet i intensivpoliklinikker for overlevende etter intensivbehandling?». Inklusjonskriterier: Voksne intensivpasienter > 18 år, liggetid > 24 timer i intensiv/-overvåkningsavdeling av medisinsk, kirurgisk eller traumatisk årsak. Studiene må beskrive intensivpoliklinikk utformet ved minst ett fysisk møte mellom intensivpasienten og intensivfaglig personell etter utskrivning fra sykehus. Metode: Scoping review ble brukt som metode for å kartlegge omfanget av studier på et heterogent felt, både kvalitative og kvantitative tilnærminger, samt avdekke eventuelle kunnskapshull om temaet. Litteratursøk utført i tre databaser resulterte i totalt 2607 treff og 25 unike studier ble inkludert etter screeningprosessen. Nøkkelinformasjon fra inkluderte studier ble ved datasyntese trukket ut og fremstilt i tabeller på en systematisk og tydelig måte. Hovedfunn: Intensivpoliklinikk foregår som regel ved 1,3 og 6 måneder og et fysisk møte er vanlig. Intensivpoliklinikker involverer intensivsykepleiere, intensivleger, fysioterapeuter, farmasøyter, ernæringsfysiologer, sosionomer og psykologer. Innhold består av person-sentrerte samtaler, bruk av kartleggingsverktøy og tester for vurdering av pasientens fysiske, kognitive og psykiske utfordringer og behov. Ulike kartleggingsverktøy brukes for vurdering av PICS. Samtaler om pasientens opplevelser og erfaringer fra intensivbehandlingen, pårørendeinvolvering og faktorer for sosioøkonomi, livskvalitet og helsefremming er sentrale elementer i oppfølgingen. Konklusjon: Intensivpoliklinikker internasjonalt inneholder mange felles elementer for utforming og innhold. En tverrprofesjonell tilnærming er nødvendig i en overgangsfase etter intensivbehandling. Denne studien kan bidra med kunnskap for utforming av slike tilbud i Norge. Mer kunnskap kreves for å lage retningslinjer tilpasset ulike lands helsepolitiske kontekst. I

Background: Intensive care patients often experience several health problems after discharge, and many suffer from Post-intensive Care Syndrome (PICS). Intensive care outpatient clinics can help to identify individual and general problems in patients discharged from intensive care. To improve the healthcare service and the quality of care after intensive care, knowledge is needed on the design and organization of follow-up clinics. Objective: This research project aims to identify knowledge about different types of content and organization of intensive care outpatient clinics. The research question is: " What describes the design and content of intensive care outpatient clinics for survivors of intensive care? ». Inclusion criteria: Adult intensive care patients > 18 years, length of stay > 24 hours in intensive care unit for medical, surgical or traumatic reasons. The topic is follow-up that includes at least one face-to-face meeting between ICU survivors and health professionals after hospital discharge. Methodology: Scoping review was used as a method to map the extent of studies in a heterogeneous field, both qualitative and quantitative approaches, and to identify any gaps in knowledge on the topic. Literature searches conducted in three databases resulted in a total of 2607 references and 25 unique studies were included during the screening process. Key information from included studies was extracted by data synthesis and presented in tables in a systematic and transparent manner. Main findings: Follow-up takes place at 1, 3 and 6 months, and one in-person meeting is the usual follow-up. Intensive care outpatient clinics involves intensive care nurses, intensive care physicians, physiotherapists, pharmacists, nutritionists, social workers and psychologists. The approach of person-centered care includes assessment tools and tests to identify and assess the physical, cognitive and psychological problems and care needs. Different tools are used for mapping and assessment of PICS. Other key issues are dialogues on the patient's experiences of intensive care, family involvement and factors for socioeconomics, quality of life and health promotion. Conclusion: Intensive care outpatient clinics globally include many common elements of design and content. An interprofessional approach is necessary in a transitional phase after intensive care. This study can contribute knowledge for the design of such services in Norway. More knowledge is required to create guidelines adapted to the health policy context of different countries.