Planlegging av restaureringstiltak for pollinatorer fra et landskapsøkologisk perspektiv

Abstract

Verdens biomangfold har lidd drastiske tap det siste århundret. Hovedgrunnen til denne negative utviklingen er tap av habitat, hvor store deler av tapet skyldes overgang til et mer intensivt jordbruk. Restaurering av habitat på stor skala vil være nødvendig for å bremse de negative følgene endringene i jordbrukspraksis har hatt for insekter, og da spesielt pollinatorer.

For at restaurering av habitatarealer skal være mest mulig effektiv og vellykket, er dannelsen av sammenkoblinger mellom disse svært viktig. Jordekanter representerer lineære landskapselementer som ved restaurering kan være gode korridorer mellom reetablerte habitatpatcher. I denne studien, utført i et jordbruksområde på Østlandet, ble det identifisert 12 mulige engarealer, som gjennom bruk av Least- cost Path analyser, utført i ArcMap, ble sammenkoblet med hjelp av jordekanter, med Bombus lapidarius (steinhumle) som modellart. Det ble utført analyser for tre mulige senarioer: ett uten forbedringer på jordekanter (S1), ett med forbedringer på et utvalg jordekanter (S2), og ett med forbedringer på alle jordekanter (S3). For å bestemme kvaliteten på hver av engarealene, og dermed verdien av sammenkoblingene, ble engarealene også verdivurdert individuelt.

Sammenligninger av senario 2 og 3 med senario 1, viste en signifikant nedgang i motstand, men også økning i trasélengde mellom habitatpatcher. I senario 2 gikk den akkumulerte motstanden ned med 35,6 %, mens traséene ble 18,73 % lenger. I senario 3 gikk motstanden ned med 42,93 %, mens trasélengden økte med 35,56 %. Selv om motstanden i S3 var lavere enn S2, var traséen her såpass mye lenger at den samlede kostnaden ble høyere i S3. Forbedring på et utvalg av jordekantene viste seg derfor her å være det beste, samt mest kostnadseffektive, alternativet. Fordelen med senario 3, er dannelsen av nok nytt enghabitat for pollinatorer innenfor studieområdet (1,48%), noe senario 2 ikke tilfører nok av (kun 0,61%). Det anbefales restaurering av 7 av de 12 foreslåtte engarealene, da disse hadde gode kvaliteter og størrelse, og ikke hadde for lange sammenkoblinger. Analysen i denne undersøkelsen er kun basert på eksisterende jordekanter, og etablering av nye jordekanter vil dermed kunne gi enda bedre resultater for sammenkoblinger mellom habitatpatcher.

Worldwide biodiversity has had a drastic reduction over the last century. The main reason for this negative development is the loss of habitat, where the most prominent effects have been caused by changes in agricultural practice, and a shift towards more intensified production. Restoration of habitat on a large scale will be crucial to halt the negative implications the changes in agricultural practice has had on insects, and especially pollinators.

The creation of connections between habitat patches is imperative to the success of restoration measures. Field margins represent linear elements in the agricultural landscape that have the potential of being good corridors between habitat patches. In this study, executed in an agricultural dominated area in the south-eastern part of Norway, there were identified 12 areas suitable for restoration of semi- natural meadows. Through use of Least-cost Path in ArcMap, habitat patches were connected through field margins that represented the least resistance, using the bumblebee Bombus lapidarius as the model species. The analysis was done for three different scenarios: one without any improvements to the field margins (S1), one with improvements to a selection of the field margins (S2), and one with improvements to all registered field margins (S3). To determine the quality of the connection, the value of each individual habitat patch was also determined.

Comparisons of scenario 2 and 3 with scenario 1, showed a significant reduction in resistance, but also increase in route length. In scenario 2 the accumulated cost was reduced by 35,6 %, however the length also went up by 18,73%. In scenario 3, there was a greater cost reduction at 42,93%, accompanied by a route length increase of 35,56 %. Although the resistance in S3 was lower than S2, the difference was not great enough to accommodate for the lengthened route. Restoration on a selection of field margins would therefore be the best, and most cost effective, alternative. The advantage of scenario 3, is the creation of enough habitat for pollinators within the study area (1,48%), whereas scenario 2 only facilitates improvements of 0,61% of the total area. It is recommended to restore 7 out of the 12 proposed areas, as they were of good quality and size, and did not have too long distances between them. As this analysis is based solely on existing field margins, the creation of new field margins could yield even better results.