Privateide byrom : en studie av praksisen for regulering av allment tilgjengelige byrom med privat eierform

Abstract

Offentlige byrom er viktige for sosial bærekraft i byer. Disse urbane fellesrommene har både sosiale og demokratiske dimensjoner. Som et resultat av en markedsorient byplanlegging blir flere byrom gjennom arealplaner regulert som privateide. I tillegg fastsettes det reguleringsbestemmelser og tinglyste erklæringer for å sikre allmennhetens tilgang til områdene. Slike privateide byrom har også blitt kritisert for å føre til privatisering og en lavere grad av offentlighet. Basert på litteraturgjennomgang, juridiske vurderinger, dokumentanalyser og intervjuer, søker denne oppgaven å avdekke juridiske og praktiske implikasjoner av denne reguleringspraksisen. Oppgaven består av en casestudie av to utvalgte reguleringsplaner i Oslo kommune.

Til tross for at praksisen i hovedsak fungerer bra, viser studien at den innebærer en rekke utfordringer. For det første mangler kommunen klare retningslinjer for valg av eierform i reguleringsplaner. For det andre er det ikke utviklet noen felles forståelse rundt hva allmenn tilgjengelighet innebærer i praksis. For det tredje viser studien at planlovgivningen ikke er tilpasset dagens byromsutvikling.

Oppgaven konkluderer med at praksisen er et resultat av nye former for byromsutvikling, men at den preges av juridisk usikkerhet. På kommunalt nivå bør det derfor etableres klarere retningslinjer for privateide byrom. På nasjonalt nivå bør det gjøres et arbeid for å tilpasse plan- og bygningsloven og veiledere for å avklare de juridiske spørsmålene.

Public spaces are important for social sustainability in cities. These urban common areas have both social and democratic dimensions. As a result of market-oriented planning, many public spaces are zoned as privately owned through land-use plans. In addition, regulatory provisions and registered property declarations are established to ensure public access to the areas. Such privately owned public spaces have also been criticized for leading to privatization and reduced publicness. Based on a literature review, legal assessments, document analyses and interviews, this thesis seeks to uncover the legal and practical implications of this zoning practice. The thesis consists of a case study of two selected zoning plans in the City of Oslo.

Even though this practice mainly works well, the study shows that it involves a number of challenges. First, the municipality lacks clear guidelines for deciding form of ownership in zoning plans. Secondly, no common understanding has been developed about what “public accessibility” means in practice. Third, the study shows that planning legislation is not adapted to current forms of public space development.

The thesis concludes that the practice is a result of new forms of public space development, but that it is characterized by legal uncertainty. At the municipal level, clearer guidelines should therefore be established for privately owned public spaces. At the national level, work should be done to adapt the Planning and Building Act and guidelines to clarify the legal issues.