Lange linjer i byutvikling: en analyse av utviklingsprogrammer 1982-2000 og deres påvirkning på moderne planlegging

Abstract

I dagens planlegging er det slik at kollektivtrafikk som skal være styrende for utbygging, i tillegg til at fortetting rundt knutepunkt er sentralt. Slik har det ikke alltid vært, og veien dit har vært lang. Ved å se på en rekke utviklingsprogrammer i regi av Miljøverndepartementet mellom 1980-tallet til 2000-tallet, kan man se hvordan og hvorfor dagens planleggingstankegang oppsto.

Fra bilens inntog i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, økte bilbruken i norske byer betraktelig. Etter bilslippet i 1960, skjøt veksten ytterligere fart. Da Brundtlandkommisjonen ble lagt frem kom diskursen om bærekraft opp i lyset, og endret mye av måten man tenkte på. Fra et utspring i alle problemene bilen skapte og fra Brundtlandkommisjonenn ble det satt i gang to linjer med utviklingsprogrammer, hvor neste program bygget på det forrige. Disse to linjene møttes til slutt i Miljøbyprogrammet (1993-2000) hvor en modell for den miljøvennlige byen ble laget.

I denne oppgaven sees det videre på arven fra modellen som kan finnes i nylige planer, flere tiår etter. Dermed kan man se at dagens planer bygger på premisser godt over 40 år gamle.

I oppgaven analyseres dataen gjennom synet til historisk institusjonalisme og en variant av ASID modellen. Her analyseres forholdet mellom handlingsrom, bystruktur, institusjoner og diskurs.

In current planning practice, public transport is the guiding principle for development, in addition to densification around central hubs. However, this has not always been the case, and the road there has been long. By looking at several development programs under the auspices of the Ministry of the Environment between the 1980s and the 2000s, one can see how and why today's planning thinking arose.

From the car's entry into Norway at the beginning of the 20th century, car use in Norwegian cities increased considerably. After the release of car concession in 1960, car ownership accelerated further. When the Brundtland Commission was presented, the discourse on sustainability came to light, and changed much of the way people thought. From all the problems the car created and from the Brundtland Commission, two lines of development programs were launched, where the next program built on the previous one. These two lines finally met in the Environmental City Program (Miljøbyen) (1993-2000) where a model for the environmentally friendly city was created.

In this thesis, we look further at the legacy of that model that can be found in recent plans, several decades later. Thus, one can see that today's plans are based on premises well over 40 years old.

In the thesis, the data is analyzed through the view of historical institutionalism and a variant of the ASID model. Here, the relationship between agency, urban structure, institutions and discourse is analyzed.