| dc.description.abstract | Arealendringer er den største pådriveren for naturtap, og vårt samfunns mest negative påvirkningsfaktor for biomangfold. Like fullt mangler arealforvaltningen en nasjonal oversikt over hvor mye natur som bygges ned, hvilken type natur det er og hvilken verdi den har. Samtidig mangler mange kommuner kunnskap om hvor store arealreserver de har for å møte sine utbyggingsbehov. Arealregnskap er av mange presentert som en metode for å skaffe kunnskap om arealene og hvordan vi forvalter dem. Arealregnskap kan vise utbredelsen av ulike naturtyper og hva de utsettes for. Når arealregnskap utarbeides systematisk, kan det også synliggjøre arealutviklingen over tid. Arealregnskap kan dessuten brukes som et kunnskapsgrunnlag ved planlegging av fremtidig utbygging og identifisering av tilgjengelig areal. Samtidig mangler en felles forståelse av hva arealregnskap er, og det er uenighet om hva arealregnskap bør være.
Med dette som bakteppe søker denne oppgaven å kaste lys over hva slags verktøy det er vi er i ferd med å innføre i Norge, for å følge med på og styre arealendringer i en bærekraftig retning. Hva er opprinnelsen til arealregnskap? Hvor standardisert er bruken av arealregnskap i dag? Hvordan implementeres det i planlegging, og hvordan kan det fremme bærekraftige løsninger i planlegging?
I denne oppgaven demonstreres det at arealregnskap er et paraplybegrep for en rekke praksiser. Arealregnskap er ikke ett regnskap med standard metodikk, men et verktøy som kan inneholde flere typer regnskap og ha ulike egenskaper. Videre varierer ulike arealregnskap i innhold, bruk og fremstilling av innholdet. Denne variasjonen kan være problematisk, fordi ulike arealregnskap kan gi forskjellig informasjon i planprosesser, og det kan igjen påvirke utfallet av arealpolitiske beslutninger. Basert på denne variasjonen i arealregnskap argumenterer jeg for at det bør stilles krav til transparens rundt arealregnskapets fremstilling av arealene og arealenes innhold. Denne argumentasjonen underbygges av en empirisk gjennomgang av arealregnskapets opprinnelse og utvikling, variasjoner i dagens bruk, samt harmonisering med plansystemet vårt og erfaringer innen praktisk planlegging. Dette sees i lys av teoretiske perspektiver på planlegging som institusjonelt rammeverk og som praksis, samt teori om beslutningsprosesser. | |
| dc.description.abstract | Alterations in land-use is the dominant instigator for the loss of nature, and our society's most negative factor influencing biodiversity. Nonetheless our current apparatus of land management is currently lacking national overview allowing us to monitor how much nature is lost to construction and other uses of land, as well as the type of nature and its value. Simultaneously, many Norwegian municipalities lack good assessments about what land reserves they dispose in relation to their needs for development. Land accounting is emerging in Norway as a method to gain knowledge about land-use processes and how land is managed. Land accounts can show the extent of different nature types and what they undergo. When land accounting is performed systematically, it can display land-use change over time. In the optic of planning future development, it may also constitute a method for identifying constructible land. However, there is no common understanding in the Norwegian context of what area accounting is, and, consequently, there are diverging opinions on how it should be used.
On this backdrop, the present master thesis sheds light over what kind of policy instrument is about to be introduced to Norwegian spatial governance through the concept of area accounting, in order to steer land-use change in a sustainable direction. What is the origin of land accounting? How standardized is the use of it in Norway today? How is it implemented in planning practice, how does it advocate sustainable development, and how does it help the planner in achieving it?
Land accounting is no single, uniform account with a standard methodology. Rather, it may be seen as a tool with different accounts and an array of properties. Furthermore, area accounts vary quite widely in content, use, and representation of the content. This variation may be problematic, as unstandardized accounts can provide different information, subsequently influencing land policy decisions. On this basis I argue that a degree of transparency should be required, regarding land accounts representation of land-use and the content of land. My argumentation is underpinned by empirical research on the origin and evolution of land accounting, variations in current use, as well as a systemic consideration of its harmonization with the Norwegian spatial planning system and experience from planning practice, seen in the light of theories of spatial planning as institutional framework and practice, as well as theory on decision-making. | |
