Planlegging av bærekraftige småsteder - gjenbruk som strategisk tilnærming

Abstract

Gjenbruk er grunnleggende sett et sirkulært prinsipp, som innebærer at noe brukes på nytt i stedet for å kastes. I byggebransjen gjenbrukes bygningsmaterialer og enkeltbygg, og dette knyttes til bærekraftig utvikling ved redusert materialbruk og reduserte klimautslipp. Denne masteroppgaven bygger på en antakelse om at sammenhengen mellom gjenbruk og bærekraftig utvikling går lenger enn dette. Jeg undersøker derfor om man kan utnytte gjenbruksprinsipper bedre, og om gjenbruk kan løftes til et nivå som har strategisk verdi for planlegging av bærekraftige småsteder.

Jeg undersøker hvordan bærekraftig småstedsutvikling forstås i dag, hvilken sammenheng det er mellom gjenbruk og bærekraft, og hvordan gjenbruk gjennomføres i praksis. Dette viser for det første at småsteder anses som en del av bærekraftig utvikling, og at kompakt utvikling brukes som hovedstrategi for bærekraftig småstedsutvikling. Småsteder har imidlertid trekk som gjør at kompakt utvikling ikke treffer helt som strategi, og det er behov for alternative tilnærminger. Undersøkelsene tyder for det andre på at det er et gap mellom potensialet som ligger i gjenbruk som sirkulært prinsipp, og hvordan gjenbruk gjennomføres i praksis. For å utforske om gjenbruk kan ha strategisk verdi som tilnærming til bærekraftig småstedsutvikling, ser jeg på case i tre småsteder. Basert på et materialbegrep som er utvidet til å omfatte helhetlig oppbygde strukturer, undersøker jeg hvordan småstedene er bygget opp, hvilke utviklingstendenser som kan observeres, og muligheter for gjenbruk av strukturer ved å sette dem inn i nye sammenhenger.

Gjennom studien identifiserer jeg helhetlig oppbygde strukturer som kan forstås som materialer, og viser at strukturene kan gjenbrukes og settes inn i nye sammenhenger. Basert på dette er oppgavens konklusjon at gjenbruk kan ha strategisk verdi for planlegging av bærekraftige småsteder. Videre peker jeg på hva den strategiske verdien kan innebære. For det første kan man ved å forstå helhetlig bygde strukturer som materialer, tilrettelegge for gjenbruk over flere tomter, der kommunen kan fungere som tilrettelegger. Ved at materialene småsteder består av kan settes inn i nye sammenhenger, kan småsteder anses som gjenbruksressurser i større urbaniseringsprosesser, for eksempel som boligalternativ. I tillegg kan en gjenbrukstilnærming tilføre et perspektiv som ligger mellom vern og fortetting, der det kanskje i større grad åpnes opp for avveining mellom ulike kvaliteter.

Reuse is fundamentally a circular concept, which involves something being used again instead of being thrown away. In the construction industry building materials and singular buildings are reused, and this can be related to sustainable development because of reduced material consumption and reduced emissions. This master thesis is built on an assumption that the connection between reuse and sustainable development goes further than this. Based on this assumption I explore whether principles of reuse can be utilized better, and whether reuse can have strategic value for planning in smaller Norwegian settlements.

I explore how sustainable place development in smaller settlements is understood today, the connection between reuse and sustainable development, and how reuse is carried out today. This firstly shows that smaller settlements in themselves are considered a part of sustainable development, and that compact development is the main strategy for sustainable development in smaller settlements. Smaller settlements do however have characteristics that make compact development strategies less suited as a strategic approach. The research also shows that there seems to be a gap between the potential of reuse as a circular concept and how reuse is carried out today. To explore whether reuse can have strategic value for sustainable development in smaller settlements, I investigate cases in three smaller settlements. Based on a conception of materials that entails larger built structures I explore the smaller settlements’ composition, which development tendencies can be observed, and the possibility for reusing structures by putting them into new contexts.

The study identifies larger built structures that can be understood as materials and shows that the structures can be reused and put into new contexts. Based on this I conclude that reuse can have strategic value for sustainable development in smaller Norwegian settlements. In addition, I point out what this strategic value might entail. Firstly, understanding larger built structures as materials can facilitate reuse across properties, where the municipality can be a facilitator. Because the materials that make up smaller settlements can be put into new contexts, the smaller settlements can be considered as resources for reuse in larger urbanization processes, for example as a housing option. In addition, a reuse approach can add a perspective that strikes a balance between preservation and densification, where trade-offs between different qualities might be considered more in-depth.