Den feministiske byen - en kjønnssensitiv og interseksjonell tilnærming til norsk planlegging

Abstract

Feministiske tilnærminger til byplanlegging og byutvikling er ikke fremmed i internasjonal kontekst, der metoder som gender mainstreaming gjennomsyrer planleggingen i eksempelvis Sverige og Østerrike. Denne oppgaven tar for seg hvorfor kjønnssensitive og interseksjonelle tilnærminger også er relevant i norsk kontekst.

Kvinner og menn har ulike opplevelser av byen, der kvinner opplever større grad av utrygghet og frykt enn menn i bruk og bevegelse av offentlige rom. Den fysiske infrastrukturen fremmer eller fratar følelsen av trygghet, noe som særlig rapporteres av kvinner. Mangel på god belysning, tilstrekkelig offentlig toaletter, offentlig transport tilpasset omsorgsmobilitet, og trygge offentlige møteplasser er noen eksempler på̊ byutvikling som påvirker kvinner i særlig grad. Dette perspektivet på design, byutvikling, planlegging og arkitektur speiler også̊ hvem som sitter med makten, som historisk sett har vært menn.

Videre påvirkes våre levevilkår av ulike former for sosiale kategorier som kjønn, etnisitet, religiøs tilhørighet, seksuell orientering, alder, funksjonsevne og sosial klasse, et feministisk perspektiv Kimberlé Crenshaw kalte «interseksjonalitet» som beskriver ulike former for diskriminering. En slik teoretisk tilnærming til feministisk byplanlegging kan fungere som et verktøy for å undersøke hvordan byer oppleves av vanskeligstilte grupper med ulike behov og interesser. Mangelen på dette perspektivet påvirker både disiplinen og den romlige planleggingen, som videre manifesterer seg i det fysiske miljø. Ved å benytte disse perspektivene i byplanlegging favner man et større mangfold enn å bare se på kjønn. Identiteter og opplevelser er ikke kun kjønnsbasert, men preges også av andre sosiale dimensjoner. Kun kjønn som en indikator på erfaringer i urbane omgivelser fører til mangel på de mange elementene som spiller inn for opplevd trygghet og rettferdighet. Interseksjonalitet gir dermed ytterligere innsikt i kjønnsdiskriminering gjennom en forståelse av undertrykkelse som multippel og flerdimensjonal.

Oppgavens problemstilling, «Hvordan kan kjønnssensitive tilnærminger og interseksjonell feminisme bidra til å skape mer inkluderende og trygge byrom?», besvares gjennom tre underproblemstillinger, (1) Hvorfor er kjønn og interseksjonell feminisme relevant og viktig i byutvikling og romlig planlegging?

(2) Hvordan arbeider ulike aktører i Oslo med slike perspektiver og tilnærminger i sine planer og prosjekter for byutvikling? og (3) Hvordan kan norsk byplanlegging forbedre sitt arbeid med planlegging og utvikling av offentlige byrom som trygge, inkluderende og likestilte?

Forskningsdesignet består et kvalitativt forskningsopplegg med semistrukturerte intervjuer utvalgt gjennom kriterieutvalg og snøballmetoden, samt observasjoner av caser basert på informantenes erfaringer med prosjektarbeid innenfor parker og byrom.

Resultatene viser at det er kunnskapshull i de ulike profesjonene innen byutvikling. Prosjektene informantene presenterer viser derimot hvor viktig kjønnssensitive og interseksjonelle tilnærminger er i medvirkning og planlegging av parker og byrom, især i områder som er konfliktfylte. Det er likevel ingen automatikk i å planlegge for tryggere og inkluderende steder, ettersom å designe og planlegge ikke nødvendigvis fører til endring av bruk i byrom. Utilsiktede konsekvenser kan også forekomme.

Feminist approaches to urban planning and urban development is not alien in an international context, where methods like gender mainstreaming infuse planning in for example Sweden and Austria. This thesis takes a closer look at why gender sensitive and intersectional approaches are relevant in a Norwegian context too.

Women and men have different experiences in the city, where women experience a higher degree of unsafety and fear than men in the public space. The physical infrastructure promotes or removes the sense of safety, something especially women report. Lack of good lighting, adequate public toilets, public transport adapted to care mobility, and safe public places for social events are some examples of urban development that affects women in particular. This perspective on design, urban development, planning and architecture also reflects who is in power, which historically has been men.

Furthermore, our living conditions are affected by various forms of social categories such as gender, ethnicity, religious affiliation, sexual orientation, age, functional ability and social class, a feminist perspective Kimberlé Crenshaw coined "intersectionality" which describes various forms of discrimination. This theoretical approach to feminist urban planning can function as a tool for investigating how cities are experienced by disadvantaged groups with different needs and interests. The lack of this perspective affects both the discipline and the spatial planning, which further manifests itself in the physical environment. By using these perspectives in urban planning, one embraces a greater diversity besides just looking at gender. Identities and experiences are not only gender-based but are also characterized by other social dimensions. Only gender as an indicator of experiences in urban environments leads to a lack of the many elements that play a role in perceived security and justice. Intersectionality thus provides further insight into gender discrimination through an understanding of oppression as multiple and multidimensional.

The research question, “How can gender sensitive approaches and intersectional feminism contribute to creating more inclusive and safe urban spaces?”, is answered through three sub questions, (1) Why is gender and intersectional feminism relevant and important in urban development and spatial planning? (2) How do different actors in Oslo work with such perspectives and approaches in their plans and projects for urban development? and (3) How can Norwegian urban planning improve its work with the planning and development of public urban spaces as safe, inclusive and equal?

The research design consists of qualitative research with semi-structured interviews selected through purposeful sampling and the snowball method, as well as observations of the cases based on the informants' experiences with projects within parks and urban spaces.

The results show that there are knowledge gaps in the various professions within urban development. The projects the informants present, on the other hand, show how important gender-sensitive and intersectional approaches are in participation and planning of parks and urban spaces, especially in areas that are conflicted. There is still no automaticity in planning for safer and more inclusive places, as designing and planning does not necessarily lead to a change of use in urban spaces. Unintended consequences can also occur.