| dc.description.abstract | Sammendrag
Masteroppgaven tar for seg begrepet “reguleringsreserve” og har som formål å undersøke om Oslo har en tilstrekkelig reserve av tomter for utvikling av boliger. Dette sett i sammenheng med fremtidig befolkningsutvikling. I lys av den pågående debatten om antall boliger i reserven er vi også nysgjerrig på hva den reelle reserven består av.
Vi har som grunnlag brukt data fra rapporten om bolig- og områdereserven utarbeidet av Plan- og bygningsetaten. Områdereserven handler om den delen av reserven hvor boligene kun finnes i områdeplaner og hvor det må detaljreguleres før de kan bygges. Boliger i boligreserven er ferdig regulerte boliger.
For en bedre forståelse av hovedproblemstillingen har vi formulert underproblemstillinger som belyser utfordringer man møter i arbeid med regulering av boligtomter og undersøkt hvorfor det ikke bygges flere boliger i Oslo.
Oppgaven kombinerer teori med et kvalitativt eksplorerende forskningsdesign. Ved å intervjue fem store eiendomsutviklere, har vi fått unik innsikt i deres erfaringer og synspunkter. Vi har også intervjuet varaordfører i Oslos bystyre og planmyndigheter for å få deres perspektiv på reguleringsreserven.
Masteroppgaven avdekket at områdereserven er stor nok til å dekke det langsiktige boligbehovet da det finnes mange områder i byen som kan transformeres og forsyne Oslo med boliger.
Når det kommer til boligreserven, ser vi at det er behov for at den økes betraktelig. Vi har sjekket utbyggingsaktivitet i alle detaljreguleringer som boligreserven består av, og vi mener at det er urovekkende at det ikke pågår aktivitet for 45 % av boligene i boligreserven. Hvis man ikke klarer å heve andel av aktive boliger i reserven, vil det bli et stort gap mellom etterspørsel og tilbud av nye boliger de neste årene.
Videre må også tempo på prosessen med detaljregulering og prosessen frem til igangsettelse økes for å få en bedre flyt. Per i dag pågår det utbyggingsaktivitet i nærmere 6 300 boliger i reserven, men vi ser at i mange av disse sakene har det pågått aktivitet i lang tid uten at planen har fått igangsettingstillatelse. Vi har konkludert med at det finnes mange underliggende årsaker som gjør at noen reguleringsplaner ikke blitt bygd ut, eller bruker lang tid på å få igangsettingstillatelse. Vi sitter igjen med en forståelse at alle parter, både de offentlige (politikere og myndighetsutøvere) og de private, kjenner til utfordringene, men ser problemene fra hvert sitt perspektiv.
Rapport om bolig- og områdereserve er objektiv rapport og korrekt i henhold til metodikken og føringene som var lagt til grunn, men den klarer ikke å gi et realitetsbilde av de faktiske forholdene i boligreserven i Oslo.
Etter å ha arbeidet med denne oppgaven, ser vi behov for en mer dynamisk rapport om reguleringsreserven som tar hensyn til utviklingsperspektivet. Vi har forståelse for at rapporten i utgangspunktet kun var ment for å vise objektive og faktiske tall, men boligutvikling er komplisert og avhenger av mange faktorer. Gjennom intervjuer med utviklere har vi forstått at det er behov for en mer dynamisk rapport som også kan brukes som et styringsverktøy. Etter intervjuet med varaordfører fikk vi vite at han var enig i dette. Det har likevel vært delte meninger om hvordan denne rapporten skulle utformes.
Når det gjelder den eksisterende rapporten om bolig- og områdereserven, mener vi at den bør presenteres i en annen form, for eksempel i Excel, hvor det er lett å lage egne grupperinger og filtrere informasjon man trenger. I tillegg bør student- og omsorgsboliger flyttes til egen kategori. Man bør vurdere om det er hensiktsmessig å ha med planer som dateres tilbake til 1999. Av våre undersøkelser kommer det fram at disse planene i liten grad blir utbygd.
Vi konkluderer med at boligbygging i Norge baserer seg på et samspill mellom politikere, private utbyggere og offentlige myndighetsutøvere. I stedet for å se på utfordringene fra ulike perspektiver, bør disse etablere et større tillitsforhold og en gjensidig forståelse seg imellom. | |
| dc.description.abstract | Abstract
The Master's thesis deals with the concept of «regulatory reserve» and aims to investigate whether Oslo has a sufficient reserve of land for housing development or not. We will be looking into this subject in the context of future population. Considering the ongoing debate about the number of homes in the reserve, we are attentive to know what the real reserve consists of.
While exploring the topic we have used data from the report on the housing and area reserve, prepared by the Planning and Building Agency, as a foundation. The area reserve is about the part of the reserve where the homes are only found in area plans and where detailed regulation (zoning plans) must be approved before the houses can be built. Homes in the housing reserve are fully regulated homes meaning they have approved zoning plans.
For a better understanding of the main problem, we have formulated sub-problems that highlight challenges encountered in work with the regulation of residential plots and investigated why more housing is not being built in Oslo.
The assignment combines theory with a qualitative exploratory research design. By interviewing five major property developers, we have gained exclusive insight into their experiences and views. We have also interviewed the deputy mayor of Oslor's city and council and planning authorities to get their perspective on the regulatory reserve.
The masterr's thesis revealed that the area reserve is large enough to cover the long-term housing needs, as there are many areas in the city that can be transformed and supply Oslo with housing.
When it comes to the housing reserve, we see that there is a need for it to be increased considerably. We have checked development activity in all the detailed regulations that make up the housing reserve, and we believe that it is worrying that there is no ongoing activity for 45% of the homes in the housing reserve. If it is not possible to raise the proportion of active housing in the reserve, there will be a large gap between demand and supply of new housing in the coming years.
Furthermore, the pace of the process of detailed regulation and the process leading up to commencement must also be increased to achieve a better flow. As of today, development activity is taking place is close to 6,300 homes in the reserve, but we see that in many of these cases, activity has been going on for a long time without the plan receiving permission to start. We have concluded that there are many underlying reasons why some zoning plans have not been developed or take a long time to obtain a start-up permit. We are left with an understanding that all parties, both the public (politicians and government officials) and the private developers, are aware of the challenges, but see the problems from their own perspectives.
The report on the housing and area reserve is an objective report and is correct in accordance with the practice and guidelines on which it was based, but it fails to give a realistic picture of the actual conditions in the housing reserve in Oslo.
After working on this thesis, we see a need for a more dynamic report on the regulatory reserve that considers the development perspective. We understand that the report was initially only intended to show objective and actual figures, but housing development is complicated and depends on many factors. Through interviews with housing developers, we have understood that there is a need for a more dynamic report that can also be used as a management tool. After the interview with the deputy mayor, we understood that he agreed. There have nevertheless been divided opinions on how this report should be designed.
Regarding the existing report on the housing and area reserve, we believe that it should be presented in a different format, for example in Excel, where it is easy to create your own groups and filter the information as needed. In addition, student and care homes should be moved to their own category. One should consider whether it is appropriate to include plan that date back to 1999. From our investigations, it appears that these plans are slight developed.
We conclude that housing construction in Norway is based on an interaction between politicians, private housing developers, and public authorities. Instead of looking at the challenges from different perspectives, these should establish a greater relationship of trust and mutual understanding between them. | |
