Essentials for sustainable dairy goat breeding program in Tanzania

Abstract

The overall objective of this thesis was to develop building blocks essential for establishing a sustainable dairy goat breeding program in Tanzania. To fulfil this objective, three approaches were employed. This included field survey (paper I &II), simulation study (paper III) and on-farm experiment and lesson learnt (paper IV). The production systems optimization in paper I showed that dairy goat production brings assurance of less variation in production income in the long term compared to other production systems. However, to achieve this in Tanzania it is necessary to purchase more concentrate feed and implement goat breeding principles. Paper II found that of the 125 respondents, many (35.2%) keep dairy goats for milk production, as many as 30.6% to obtain offspring and sell them, and 24.1% of the respondents emphasized the value of manure. In the study areas, manure was sold to obtain income. High producing goats (33.7%), tolerance to diseases (20%), and high twinning ability (14%) were the most preferred traits by respondents. In addition, the farmers lack knowledge on selection, recording, and animal identification. Paper III found that testing between 20 and 30 bucks per year could lead to a good breeding program with acceptable level of accuracy under local conditions in Tanzania. Testing 30 bucks per year is recommended for Mgeta. Part of paper III also outlines elements necessary for breeding program sustainability. A schematic figure is included to illustrate how selection can be performed through progeny testing to fit current situation in Mgeta. The SWOT analysis in paper IV reveals that Tanzania has a potential for dairy goat development. Strengths are: good policy, presence of research and academic institutions, readiness of private sectors to participate in the dairy goat industry, availability of resources, and that many rural famers already own dairy goats. Weaknesses are: insufficient support from the government, low formal education of farmers, lack of clear breeding goals, and lack of sustainability of breeding selection programs established. These pull back progress in the dairy goat sector. However, there are several opportunities such that information towards solving the limitations are available. In Europe, for example, they seem to do better with animal breeding programs. Quality genetic materials from these successful programs can be accessed by other countries like Tanzania through markets, given that the policy allows. On these grounds in paper IV, occasional import of dairy goat semen for AI to use in a nucleus breeding herd is proposed. Both bucks and female offspring born in such a herd may be supplied to farmers. Quality dairy goats is already a business in Tanzania, hence participation of private sectors in the industry should be encouraged. The government and academic institutions may be watchdogs of what should be happening regarding dairy goats in the country. Threats may include change in policy regarding export/import of buck semen, farmers’ willingness to pay for price of quality bucks, and how quick the market for surplus milk is growing, and participation of milk processors and marketing of derived products. This thesis proposes possibilities of establishing dairy goat breeding program under small scale farms in Tanzania given that better on-farm recording systems including pedigree information is developed. Setting clear breeding goals with a few traits, e.g. milk yield and survival in this case, is recommended. Because of the various practical options and accessibility to new knowledge, it is necessary to revise breeding schemes from time to time. Lastly, this thesis raises the question; ”How many dairy goat breeds are needed in Tanzania?”. This can be a future TALIRI job.

Det overordna målet for denne avhandlinga var å utvikla byggjesteinar som er essensielle for å etablera eit bærekraftig avlsprogram for mjølkegeit i Tanzania. For å nå dette målet, blei tre angrepsmåtar brukt: feltstudiar (artikkel I & II), simuleringsstudie (artikkel III) og utprøving i felt og kunnskapsinnsamling (artikkel IV). I arbeidet med å optimalisera produksjonssystemet (artikkel I) viste eg at mjølkeproduksjon fører til mindre variasjon i produksjonsinntekt på lang sikt enn andre produksjonssystem. Men for å oppnå dette i Tanzania bør ein kjøpa meir kraftfôr og nytta moderne avlsprinsipp. I artikkel II fann eg at av dei 125 respondentane, ville mange (35,2%) ha ei geit med høg mjølkeproduksjon. Så mange som 30,6% vil ha fleire avkom per geit (mange tvillingar), og 24,1% av respondentane understreka nytten av gjødsel frå geitene. I dei områda der respondentane blei intervjua blei gjødsel selt og utgjorde ei inntekt frå geitehaldet. Eigenskapar som ein ønskjer å endra var høgare mjølkeproduksjon (33,7%), sjukdomstoleranse (20%), og høgare tvillingfrekvens (14%). I tillegg mangla bøndene kunnskap om utval av avlsdyr, husdyrkontroll og individmerking. I artikkel III fann eg at testing av mellom 20 og 30 bukkar per år kan gje eit godt avlsprogram med akseptabel sikkerheit for å rekna ut avlsverdar. For Mgeta anbefaler vi testing av 30 bukkar per år. I artikkel III skisserte eg òg faktorar som er nødvendige for å få etablert eit varig avlsprogram. Eit skjema som illustrerer korleis eit avlsprogram med avkomsgransking av testbukkar i Mgeta kan gjennomførast er òg tatt med. SWOTanalysen i artikkel IV viser eg at Tanzania har potensiale for å utvikla mjølkeproduksjon på geit vidare. Styrkar i landet er ein god politikk, at det finst forskings- og akademiske institusjonar, at privat sektor er villig til å delta i sektoren, at fôrresursar finst, og at mange bønder alt eig mjølkegeiter. Svakhetar er at det ikkje er nok støtte frå regjeringa, bøndene har lite skulegang, mangel på klare avlsmål, og at avlstiltak ikkje varer. Dette bremsar framgangen i sektoren. Men løysingar på slike problem finst. I Europa, for eksempel, synest dei å lykkast med avlsprogram for husdyr. Genetisk kvalitetsmateriale frå desse vellykka programma kan andre land som Tanzania få del i ved kjøp, gitt at ein får løyve til det. Difor foreslår eg i artikkel IV sporadisk import av sæd for å bruka det i ein elitebuskap for mjølkegeit i Tanzania. Både bukkar og geitekje fødde i ein slik flokk kan seljast til bønder. Mjølkegeiter blir alt nå omsette i Tanzania og slike initiativ i privat sektor bør oppmuntrast. Offentleg sektor kan passa på kva som bør skje med mjølkegeiter i landet. Truslar kan vera endringar i politikken når det gjeld import av genetisk materiale, bønders vilje til å betala for verdifulle avlsdyr, kor raskt mjølkeomsetninga aukar og utvikling av meieri og omsetning av mjølkeprodukt. I denne avhandlinga foreslår eg mulege måtar å få til eit avlsprogram for mjølkegeit gjennom eit samarbeid mellom små mjølkeprodusentar i Tanzania. For å lukkast med dette må mjølkekontroll og individinformasjon innhentast på slike gardar. Klare avlsmål med få eigenskapar, for eksempel mjølkemengde og overleving, blir anbefalt. På grunn av kva som er praktisk mulig og tilgjengeleg kunnskap til ei kvar tid, er det nødvendig å revidere avlsprogram frå tid til anna. Til slutt reiser eg i avhandlinga spørsmålet: «Kor mange mjølkegeitrasar trengst i Tanzania?. Å svara på dette, kan vera ein jobb for forskarane som arbeider ved TALIRI.