Activity-friendly neighborhoods and the moderating role of perceived safety

Abstract

Background: Physical inactivity is a major global public health issue, and the potential influence of the built environment on activity levels has received significant attention in the last decade. Walking-friendly neighborhoods with access to recreational facilities seem to promote physical activity. The Norwegian government has stated that they want to strengthen the development of activity-friendly living areas. However, there is a lack of research into the potential health-promoting influence of different built environment characteristics on physical activity levels among adults in Norway. Thus, this study aimed to investigate the relationships between neighborhood green spaces, walkability, and physical activity. We also examined whether such relationships were moderated by perceived neighborhood safety. Methods: This cross-sectional study combined data obtained from the Norwegian County Public Health Survey (NCPH) in Rogaland (N = 5670) and built environment variables computed using geographical information systems (GIS). Neighborhood green space was measured as a vegetation score, whereas the walkability score was computed as an index based on population density, intersection density, and recreational space within the postal code areas where the participants resided. Physical activity levels were assessed by transforming responses from two questions in the survey to create a measure of the weekly minutes of physical activity for each participant. Linear regression was performed with the walkability and vegetation scores as exposures and minutes of physical activity per week as the outcome. Separate models were fitted for each exposure variable. The analyses were adjusted for age, sex, educational level, and perceived financial status. A moderation analysis was also provided to study perceived safety when out walking. Results: Neighborhood green space was associated with higher physical activity levels in the unadjusted analysis. The associations were weaker when adjusting for age, sex, educational level, and perceived financial status but remained significant, with a mean value of 24 more minutes of physical activity per week per unit increase in the NDVI score. The walkability score showed a slight negative trend in the physical activity levels, although not significant. No moderating effects of perceived safety were observed in the models. However, perceived safety was positively related to physical activity. Conclusion: Our study emphasizes the importance of providing green spaces as a key factor in promoting physical activity. Preserving green spaces under pressure, such as walking paths, parks, and wild nature can be an investment in public health. This is important knowledge for policymakers, planners, and public health professionals. Future studies should investigate how perceptions of safety are associated with physical activity, and there is especially a need for more prospective studies considering these associations in the Nordic context.

Bakgrunn: Fysisk inaktivitet er en stor utfordring for folkehelsa, og påvirkningen som det fysiske miljøet har på fysisk aktivitet har fått mer oppmerksomhet de siste årene. Grønne og gåvennlige nabolag ser ut til å kunne øke folks aktivitetsnivåer. Den norske regjeringen har i den forbindelse uttalt at de ønsker å styrke utviklingen av aktivitetsfremmende nærområder. Det er derimot lite forskning på mulige sammenhenger mellom fysiske omgivelser og fysisk aktivitet hos voksne i Norge. Målet med studien var derfor å studere sammenhengen mellom gåvennlige, grønne nabolag og fysisk aktivitet. Vi ønsket også å undersøke om disse eventuelle sammenhengene ble moderert av at nabolagene opplevdes trygge. Metode: Denne tverrsnittstudien kombinerte data fra Fylkeshelseundersøkelsen i Rogaland (N = 5670) og geografisk data ved bruk av geografiske informasjonssystemer (GIS). Andel grøntområder ble målt med en vegetasjonsscore, mens gåvennlighet ble beregnet som en indeks basert på befolkningstetthet, tetthet av veikryss og rekreasjonsområder innenfor postnummerområdene der deltakerne bor. Fysisk aktivitet ble beregnet ut fra to variabler i Fylkeshelseundersøkelsen til en ukentlig minutt-score for hver deltaker. Lineær regresjon ble gjort med gåvennlighet og vegetasjonsscoren som eksponering og minutter med fysisk aktivitet per uke som utfall. Separate modeller ble gjort for hver utfallsvariabel. Analysene ble justert for alder, kjønn, utdanningsnivå og opplevd økonomisk status. Det ble også gjort en moderasjonsanalyse for å studere opplevd trygghet som en mulig moderator. Resultater: Tilgang til grøntområder var assosiert med økte nivåer av fysisk aktivitet i den ujusterte analysen. Etter justering for alder, kjønn, utdanningsnivå og opplevd økonomisk status var assosiasjonen noe svakere, men fortsatt signifikant, med gjennomsnittlig 24 minutter mer fysisk aktivitet per uke for hver økte NDVI-enhet. Gåvennlighet viste en liten negativ assosiasjon med nivå av fysisk aktivitet, men denne sammenhengen var ikke signifikant. Opplevd trygghet viste ingen moderator-effekt på de to modellene. Den var derimot positivt assosiert med fysisk aktivitet. Konklusjon: Studien understreker viktigheten av å sikre tilgang til grøntområder for å fremme fysisk aktivitet i befolkningen. Dette er viktig kunnskap innen folkehelsearbeid. Å bevare grøntområder under press bør vektlegges i deres arbeid. Fremtidige studier bør undersøke sammenhenger mellom opplevd trygghet og fysisk aktivitet, og det er et særlig behov for prospektive studier i en nordisk kontekst.