Lekeplassen : hvordan ivareta behov for lek og sikkerhet i utformingen

Abstract

Lekeplassene i Norge har i de siste årene fått mye oppmerksomhet for et nesten overdrevent bruk av gummidekker. Bekymringene dreier seg om miljøstoffene i gummien som kommer av resirkulerte dekk fra kjøretøy. Folk har derfor krevd en alternativ løsning som er mer bærekraftig og som ikke utgjør et miljø- eller helsefare. Framtidens søkelys på å senke karbonavtrykket på kloden, også i byggebransjen, skaper et behov for å skape miljøvennlige lekeplasser. Eksempelvis, å søke andre fallunderlag framfor gummi. Av den grunn håper flere at korken skal erstatte gummi betraktelig. Men mangelen på informasjon og erfaringer rundt korken gjør at det vil ta en lang stund før korken anvendes i samme grad som gummi gjør i dag. For å ikke snakke om at korken er dyrere enn gummien. Hvordan vi skal forme lekeplassene krever mer av planleggere, både når det gjelder å begrense gummibruken, men også for at lekeplassene skal bli brukt. Blant annet må gummien begrenses kun der det er behov for det. Det pålegger at landskapsarkitekter skal ta jobben om å forme lekeplassene mer alvorlig ved å ha barnet mer i fokus gjennom hele prosessen; fra prosedyren med å kjøpe gode tomter, til å vedlikeholde lekeplassen etter ferdigstillelse. Ikke å forglemme å søke kunnskap om barn og hva de søker i et godt lekeområde. Tilgang til natur, kompleksitet og fleksibilitet på lekeplassen, herunder med tanke på funksjon og variasjonsmuligheter, må hensyntas i større grad under planleggingen. På samme måte må det være god tilgjengelighet og tilrettelegging for alle brukergrupper, også funksjonshemmende. Kanskje i en større grad enn tidligere med tanke på befolkningsveksten i storbyene. Sådan må sikkerheten besørges på lekeplassen, men det må forstås at sikkerhet er et mangfoldig begrep som også innebærer at barn skal få lov til å skade seg for å lære å reise seg opp igjen. For å sitere Øyvin Vestre kan en hovedregel ved utforming av lekeplasser være ‘så spennende som mulig, men så trygt som nødvendig’.

In recent years, playgrounds in Norway have received a lot of attention for their almost excessive use of rubber in playgrounds. The concerns revolve around environmental substances that is mainly rubber from recycled tires of vehicles. People have therefore demanded an alternative solution that is more sustainable, and which does not impose a risk for the environment or the health. Furthermore, the increasing focus on lowering the carbon footprint on the planet, also in the construction industry, creates a need to create environmentally friendly playgrounds. For example, choosing fall pads other than rubber. For that reason, many hope that cork will eventually replace rubber considerably. But considering the lack of information and experience about the cork, it may take a while before the cork is used to the same degree as rubber is today. Not to mention that the cork is noticeably more expensive than rubber. How we are going to shape our playgrounds moving forward requires more from planners, both in terms of limiting the use of rubber, and in terms of increasing usage. For example, should rubber only be used where it is necessary. It requires that landscape architects take the responsibility of making playgrounds more serious by, among other things, placing the child more in focus throughout the process; from the procedure of buying good plots, to maintaining the playground after completion. Not to forget, to seek knowledge about children and what they are looking for in a good play area. Access to nature, complexity, and flexibility on the playground regarding function and possibilities for variation, must be taken into a greater account during planning. In the same way, there must be good accessibility and facilitation for all user groups, including the disabled. Perhaps also to a greater extent than before in regards to population growth within the big cities. Safety must also be taken care of on the playground, but at the same time it must be understood that children should have the opportunity to fall and graze their knees (injure themselves to a certain level) to learn to get up again. To quote Øyvin Vestre, a main rule in playground planning should be 'as exciting as possible but as safe as necessary'.