OPS i norske vegprosjekter : en casestudie av Rv. 555 og Rv. 3/25

Abstract

Svak produktivitetsutvikling, stort vedlikeholdsetterslep og uakseptabelt konfliktsnivå er blant utfordringene som norsk anleggsbransje står ovenfor. For å svare på utfordringene, har politikerne innført en rekke effektiviseringstiltak, deriblant bruk av offentlig privat samarbeid (OPS) som gjennomføringsmodell i offentlige vegprosjekter. Målet med tiltakene er å bygge «mer veg for pengene» gjennom effektiv utnyttelse av private utbyggeres kompetanse. I denne oppgaven kartlegges gjennomføringsmodellen i to av de nyeste OPS-vegprosjektene i Norge, Rv. 555 Sotrasambandet og Rv 3/25 Løten-Elverum. Videre samles erfaringer fra prosjektene og det gis anbefalinger til senere OPS-vegprosjekter med mål om å øke verdiskapingen. Oppgaven besvares gjennom en kvalitativ casestudie. Empirien er hentet fra dokumentstudier og dybdeintervjuer med sentrale nøkkelpersoner på byggherre- og leverandørsiden. Det har også blitt gjennomført litteraturstudie av nasjonale og internasjonale publikasjoner, for å se funnene i lys av tidligere forskning. Formålet til oppgaven er å dokumentere norsk praksis samt å bidra til utvikling av gjennomføringsmodellen. Caseprosjektene benytter en DBFOM-modell hvor det private selskapet prosjekterer, bygger, finansierer, drifter og vedlikeholder vegen i et avtalt antall år. Anskaffelsesprosedyre, milepælsutbetaling og aktiv byggherre trekkes frem som spesielle forhold ved den norske modellen sammenlignet med internasjonal praksis. Erfaringene tilsier at OPS gir helhetlig prosjektgjennomføring med tydelig risikofordeling, lavt konfliktsnivå samt forutsigbar pris og kvalitet. Privat finansiering sikrer ivaretagelse av private forpliktelser og gir et sterkt insentiv for rask byggetid. Videre blir samarbeid trukket frem som suksessfaktorer for verdiskaping. Risikoaversjon hos leverandør, kvalitetskrav, statens prosjektmodell og detaljert reguleringsplan gjør at innovative løsningsvalg uteblir. Egenskaper ved prosjektet, markedsutsikter og konkurranse er utslagsgivende faktorer som er med på å avgjøre endelige kontraktsvilkår. Siden hvert prosjekt er unikt, er det umulig å trekke en nøyaktig konklusjon for hvordan fremtidige OPS-prosjekter bør gjennomføres. Det er imidlertid mulig å komme med generelle føringer. Til senere prosjekter anbefales det å øke fleksibiliteten i reguleringsplan, ha godt bemannet og kompetanserik byggherreorganisasjon, kapitaltilskudd på rundt 60%, drifts- og vedlikeholdsavtale på 15 til 20 år samt balansert risikofordeling. For å styrke anbefalingen, oppfordres det til videre forskning på de ulike sidene ved OPS-modellen, som anskaffelsesmodell, finansieringsmodell og risikofordeling.

Low productivity-growth, large maintenance backlogs and unacceptable levels of conflict are among the challenges facing the Norwegian construction industry. To respond to the challenges, politicians have introduced several measures, including the use of public-private partnerships (PPP) as a project delivery method in public road projects. The aim of the measure is to build more road for the money through efficient utilization of private companies’ expertise. This study maps the project delivery model in two of the most recent PPP road projects in Norway, Rv. 555 Sotrasambandet and Rv. 3/25 Loten-Elverum. Furthermore, the study identifies and documents lessons learned from the case projects to increase the value added by the future PPP road projects. A qualitative case study is used as research design, and the empirical data is collected through document review and in-depth interviews with key personnel at the client- and supplier side. A literature review of national and international publications has also been conducted to relate the findings with previous research. The purpose of the study is to document the Norwegian practice and to contribute to the development of the project delivery method. The case projects use a DBFOM-model where the private company designs, builds, finances, operates and maintains the road for an agreed period. The procurement method, payment at milestones and clients’ involvement are highlighted as specialties with the Norwegian model compared to international practice. Experience indicates that PPP provides comprehensive development with a clear risk allocation, low level of conflict and predictable price and quality. Private financing ensures the fulfillment of private obligations and provides a strong incentive to speed-up project delivery. Furthermore, partnership is highlighted as a success factor for value creation. Suppliers risk aversion, quality requirements, public planning requirements and a detailed zoning plan results in low degree of innovative solution choices. Project characteristics, market prospects and competition are critical factors that determine the final contract terms. Since all projects are unique, it is impossible to draw an accurate conclusion about how the future PPP-projects should be implemented. However, it is possible to come up with general guidelines. For future projects, it is recommended to increase the flexibility in the zoning plan, have a well-staffed and competent client organization, a milestone payment of about 60% of the investment cost, PPP-contract duration of 15 to 20 years and a balanced risk allocation. For further work, more research is recommended on the various aspects of the PPP model, such as procurement model, financing model and risk allocation.