Ombruk av glasselementer i bygninger

Abstract

Norge har gjennom Parisavtalen forpliktet seg til å redusere klimagassutslipp med 50-55 % innen 2050 for å holde den globale oppvarmingen under 2 grader. Det antas at ombruk av bygningsmaterialer kan bidra til å redusere klimagassutslipp knyttet til utvinning av råvarer, produksjon, transport og avfallshåndtering. I utviklingen mot en mer sirkulær byggebransje, må ombruk gå fra å være forbeholdt pilotprosjekter til å bli et attraktivt alternativ. Målet med denne oppgaven er å vurdere hensikten med, og muligheter for, ombruk av glasselementer i bygninger. Metodene som er brukt for å gjøre dette er et litteraturstudie, klimagassberegninger, en casestudie og informasjonsinnhenting gjennom ustrukturerte samtaler med aktører i bransjen. Casen som er valgt er Galleri Oslo, som sto ferdig i 1989. Bygget er valgt på bakgrunn av at det inneholder betydelige mengder glasselementer, og at bygget planlegges å rives før endt levetid. Funnene fra klimagassberegningene tilsier at ombruk av glasselementer gir mellom 66 % og 94 % besparelse i elementenes første prosesser (A1-A4) i forhold til å bruke nye elementer. Ombruk av 85 % av glasselementene som eksisterer i Galleri Oslo vil gi en potensiell besparelse på 282 tonn CO2-ekvivalenter. Det er mange utfordringer knyttet til ombruk av glasselementer, spesielt med tanke på elementenes tekniske egenskaper. Litteraturstudiet viser liten utbredelse av ombruk av glasselementer i stor skala. Dagens krav til dokumentasjon og kvalitet er lik for ombrukte og nye elementer. Dette er en utfordring ved både handel og anvendelse av ombrukte materialer. For å oppnå en økning i ombruk av bygningsmaterialer, må det finnes tilstrekkelig med tilgjengelige materialer, være økonomisk gunstig å ombruke og tilrettelegges for handel. Dersom andelen bygg som selektivt rives øker i tråd med bærekraftstanken fremover, antas en naturlig økning i mengden tilgjengelige materialer. Ombruk av glasselementer har et stort potensiale for klimagassbesparelser, ettersom glass er energikrevende å produsere. Ved tidlig planlegging, og prosjektering ut i fra tilgjengelige elementer, blir gjennomføring enklere.

By The Paris Agreement, Norway is committed to reduce greenhouse gas emissions with 50-55 % by 2050 in order to keep global warming below 2 degrees. It is assumed that reuse of building materials may contribute to reducing the greenhouse gas emissions related to extraction of raw material, production, transport and waste management. Reuse must progress from being reserved for pilot projects to becoming an attractive alternative.

The purpose with this thesis is to assess the value and possibilities for reuse of glass elements in buildings. The methods employed as a part of this thesis include a literature study, calculations of carbon emissions, a case study and unstructured gathering of information. The case analyzed in this thesis is Galleri Oslo, an office building which was finalized in 1989. This building was chosen on the basis that it consists of significant amounts of glass and that the building is planned to be demolished before the end of its estimated lifetime.

The results from the calculations of carbon emissions indicate that reuse of glass elements can provide a reduction of emissions between 66 % and 94 % in the elements’ first process (A1-A4) compared to using new elements. Reusing 85 % of the glass elements that exist in Galleri Oslo will result in a potential saving of 282 tonnes of CO2-equivalents. There are many challenges associated with the reuse of glass elements, especially regarding the technical properties of the elements.

The literature study shows a small prevalence of reuse of glass elements on a large scale. Today’s requirements for documentation and quality are similar for reused and new materials. This is a challenge in both trading and using reused materials. In order to achieve an increase in the reuse of building materials, there must be sufficient materials available. It must also be economically favorable to reuse materials and trading must be encouraged. One can assume a natural increase in the amount of available materials if selective demolishing is favored.

Reuse of glass elements has a great potential for reducing carbon emissions, as production of glass is energy-intensive. With early planning and design based on elements available, implementation may be achievable.