Mjøskastellet på Steinsholmen : vern og bruk av en middelalderruin

Abstract

Denne masteroppgaven ved Norges Miljø og Biovitenskapelige Universitet behandler problemstillingen vern og bruk av et kulturminne, og omhandler ruinen etter Mjøskastellet på Steinsholmen. Middelalderruinen har en unik historie, og kan betraktes som et av Norges mest autentiske kulturminner. Det fredete kulturminnets tilstand og særegne lokasjon på en utilgjengelig holme i et naturreservat, legger grunnlaget for et utfordrende spørsmål for hva som er riktig tilnærming for tiltak og inngrep i og rundt kulturminnet. Ruinen fremstår fullstendig urestaurert, og står i dag i fritt forfall der tunge steiner utgjør en direkte risiko for besøkende. Pågående gjengroing, utrasing og forvitring truer kulturminnet som verdifull kilde til kunnskap om en tid som er forbi, samtidig oppstår en unik mulighet til å la en godt dokumentert middelalderruin få leve ut alle stadier av sitt livsløp.

Kulturminnevernets fagfelt er bygget på sprikende ideologier og baserer seg på relative, kulturelle og subjektive verdivurderinger. Trendene for bevaringstilnærming skifter med tiden, og farger kulturminnevernsdebatten og forvaltningsinstansenes politikk. Allikevel er unntakene mange og store, og det er nødvendig å behandle hvert objekt individuelt. I oppgaven er det utviklet et spekter for middelalderruiner, der kulturminnenes situasjon og status kan plasseres ut ifra omfanget av restaureringsinngrep, tilføringer og grad av autentisitet. For å kartlegge mulige tiltak plasseres fem beslektede referanseruiner med ulike tilnærminger til bevaring på spekteret. Grunnlaget for en vurdering for vern og bruk bør være tydelig og etterprøvbart, og bygges i oppgaven opp av en detaljert arkivstudie sammen med en verdianalyse. Verdianalysen identifiserer kulturminnets verneverdige kvaliteter og gir bevaringen vitenskapelige motiver.

Forslaget med løsninger konkluderer med tiltak som bevarer Mjøskastellets verneverdige autentisitet og kvaliteter. Løsningene tilrettelegger for økt synlighet og kommuniserer kulturminnets verdi gjennom lite inngripende inngrep som forstyrrer ruinens autentisitet minimalt.

This master's thesis from the Norwegian University of Life Sciences approaches the topic “preservation and use of a cultural heritage site” by applying it to the ruin of Mjøskastellet on Steinsholmen. The ruin of the medieval castell has a unique history, and it is considered by some to be one of Norway's most authentic cultural heritage monuments. The state of the ruin, combined with its distinctive location on an inaccessible part of a nature reserve, makes up for a delicate question considering the right approach and measures in and around the site. The ruin appears completely free from earlier restorations and is in an exposed state, with heavy stones posing a direct risk to visitors. Ongoing overgrowth, decay and weathering threatens the sites valuable source of historical knowledge, at the same time as it opens for a unique opportunity to allow a well-documented medieval ruin to live out all stages of its life.

The field of preservation and cultural heritage is built upon divergent ideologies and relative, cultural, subjective valuations. The trends for conservation approaches change with time, coloring the debate and regulations from the authorities. Still, the exceptions are large and many. It is completely necessary to consider and treat each object individually. In the thesis, a spectrum for medieval ruins has been developed, in which the situations and statuses of cultural heritage sites can be placed based on the extent of restorations, physical additions and degree of authenticity. To map out possible approaches and measures, five related reference-ruins with different approaches for use and preservation are introduced and placed on the spectrum. The foundation for a proposed solution needs to be clear and verifiable, consisting a detailed archive study combined with a documented value-based analysis of the object. The analysis developed in this thesis identifies the values qualifying the object as cultural heritage, and then legitimizes them with scientific motives.

The proposed solutions conclude with an approach that preserves Mjøskastellet's authenticity and qualities. The solutions facilitate increased visibility and communicates the value of the cultural heritage site through little invasive measures, that minimize disturbance of the ruins fragile and rare authenticity.