Delt mikromobilitet utenfor bykjernen Opplevelsen av kollektivtrafikkens første og siste mil

Abstract

Oppgaven utforsker hvordan nye former for delt mikromobilitet kan bidra til å løse kollektivtrafikkens utfordringer knyttet til den første og siste mila, i spredte strøk utenfor bykjernen. Utgangspunktet er en hypotese om at transportformen kan forbedre de reisende sin opplevelse av tilgjengelighet til kollektivknutepunktene. Et nytt tilbud for delt mikromobilitet i Bærum, utenfor Oslo, er oppgavens case. Her har kommunen og kollektivselskapet Ruter lansert et tilbud for delte elsparkesykler og elsykler. En kvantitativ før- og etterundersøkelse er gjennomført for å måle hvilken effekt tilbudet har hatt på innbyggernes opplevelse av tilgjengelighet. Det er også gjennomført supplerende kvalitative observasjoner av tilbudet, samt intervjuer med prosjektlederne. Teori om sosial praksis anvendes for å forstå og beskrive resultatene. De viktigste funnene indikerer at tilbudet har bidratt til en vesentlig, positiv endring i opplevelsen av tilgjengelighet. Andelen som opplever reisen til kollektivknutepunktene som tidkrevende er redusert, mens andelene som opplever reisen som komfortabel har økt. Oppgaven konkluderer med at den strategiske utnyttelsen av delt mikromobilitet i Bærum er en suksess. Samtidig argumenteres det for at delt mikromobilitet har et betydelig uforløst potensial som en løsning for den første og siste mila, og at potensialet kan utløses ved en ytterligere integrering med det øvrige kollektivtilbudet. Det argumenteres også for at kombinert reise med delt mikromobilitet og kollektivtrafikk som en sosial praksis er umoden, og at man kan forvente større endringer i takt med en utvikling av betydningene, kompetansen og materialene som transportformen består av.

The thesis explores how new forms of shared micromobility can contribute to solving the first and last mile problem of public transport, in the dispersed outskirts of the city. The point of departure is a hypothesis that shared micromobility as a mode of transport can improve the perceived accessibility of public transport hubs among travellers. A new, shared micromobility service in Bærum, outside of Oslo, Norway, serves as the case of study. Here the municipality and the public transport authority has initiated a strategic deployment of shared e- scooters and e-bikes. A quantiative before-and-after study is utilized to measure the effects of the shared micromobility service on perceived accessibility among the inhabitants. Supplementary, qualitative observations, as well as interviews with the project managers, have also been carried out. Social practice theory has been applied to understand and describe the results. The key findings indicate that the service has had a significant, positive effect on perceived accessibility. The percentage of people who perceive the first and last mile travel as time consuming, has decreased, while the percentage who perceive the first and last mile travel as comfortable has increased. The thesis concludes that the strategic application of shared micromobility in a suburban context, has been a success. Meanwhile, it is argued that shared micromobility as a first and last mile solution, in large part exists as an unfulfilled potential. This potential could be released by further integrating the service with public transport as a whole. It is also argued that the combination of shared micromobility and public transport as a social practice, is in its infancy, and that shared micromobility is expected to make a greater impact in line with the evolving meanings, competencies and materials associated with it.