Bygningsinterne luftlekkasjer

Abstract

Byggteknisk forskrift stiller i dag kun krav til lufttettheten til bygningers klimaskjerm og bygningsinterne luftlekkasjer blir dermed neglisjert. I denne oppgaven undersøkes hvilke konsekvenser bygningsinterne luftlekkasjer har og hvorvidt det bør stilles krav til disse luftlekkasjene. Det blir også undersøkt ulike utfordringer man møter på når man skal dokumentere lufttetthet der bygningsinterne luftlekkasjer inngår.

Gjennom syv intervjuer med personer som har erfaring med lufttetthet fra sitt arbeid konkluderer oppgaven med at konsekvensene av bygningsinterne luftlekkasjer er så alvorlige at de ikke bør ignoreres i forskriftene.

Lufttetthetsmålinger på to case-prosjekter er blitt gjennomført; et laboratorium på NMBU og en boligblokk i Finstad Park i Ski. På laboratoriet ble endeseksjonens lufttetthet målt ved hjelp av støttetrykksmålinger og målingene viser at laboratoriet er svært utett. I Finstad Park ble samtlige 14 leiligheter i en oppgang trykktestet og ni interne leilighetsskillende veggers lufttetthet ble målt ved bruk av støttetrykksmålinger. I tillegg ble hele oppgangen trykktestet.

Eksemplifisert gjennom disse case-prosjektene tar denne oppgaven for seg ulike utfordringer knyttet til gjennomføring og dokumentasjon ved delmåling av lufttetthet. En stor utfordring ved en slik dokumentering er å få målt et utvalg som er representativt for bygningen. Gjennom resultater fra case-prosjektet i Finstad Park presenterer oppgaven hvordan utvalget man gjør kan påvirke måleresultatene. En konkretisering av utvalgskriterier som ikke åpner for like stor grad av tolkning vil kunne hindre både forsøk på og spekulasjoner om manipulasjon av måleresultater. En av erfaringene fra arbeidet med case-prosjektene er at støttetrykksmålinger er en egnet metode for kvantifisering av bygningsinterne luftlekkasjer, men så ressurskrevende at det i praksis ikke er fornuftig å benytte til dokumentasjon av forskriftskrav. Ved å stille samme krav til interne overflater som til klimaskjermen, kan man gjennomføre delmålinger uten støttetrykk der man likevel tar hensyn til de interne luftlekkasjene. Ved bruk av en slik metode vil ikke dagens normaliseringsmetode av lekkasjeluftmengdene være tilstrekkelig og kravene bør bli evaluert der det tas hensyn til overflateareal-volum-forholdet i området som testes.

Norway’s regulation of buildings has the same requirements for energy performance in buildings as the EU implementation by Energy Performance of Buildings Directive of 2010, despite Norway not being a member of EU. In the EPBD, airtightness requirements are set only for airtightness of the building envelope, not internal building leakages, and therefore internal leakages are ignored. This thesis examines which consequences internal building air leakages have and whether the Norwegian building regulation should set requirements for these air leakages. The European standard EN ISO 13829 allows separate measurements on individual parts of the building, which is necessary when documenting internal air leakages. The separate measurement method raises a series of challenges linked to interpretation of the results, which is presented in this thesis.

By conducting seven interviews with persons experienced in the field of airtightness, the thesis states that the consequences of the internal air leakages may be so severe that it should not be ignored by the building regulation.

Airtightness measurements have been conducted in two case projects; a laboratory on the University of Life Sciences (NMBU) and an apartment building in Finstad Park, Ski. The laboratory’s end section’s airtightness was measured, as well as the airtightness of the adjoining wall between two laboratories by inducing pressure in the adjoining section. The result shows significant air leakages both out of the building envelope and through to the adjoining section. In Finstad Park, the airtightness was measured separately for 14 apartments connecting to the same common area and for the whole common area combined with all the apartments. The adjoining walls between the apartments on the same floor were also measured by inducing pressure in one of the adjoining apartments at a time.

These case projects exemplify different challenges encountered when conducting and documenting partial measurements. One of the challenges by doing separate individual measurements is finding an appropriate sampling method that is representative for the whole building. Chapter 4 presents how different sampling methods can affect the end result of separate measurements. By making a more specific sampling method one could reduce the interpretation of the standard and decrease variation in the end results.

The case projects has led to the conclusion that doing measurements with pressure in adjoining spaces is an optimal method of quantifying building internal leakages, but because of practical limitations it is not an appropriate way of documenting. By setting the same requirements for internal surfaces as for surfaces in the building envelope it enables the possibility of doing partial measurements without pressurizing the adjoining spaces and still acknowledging the internal air leakages. In the context of such a method, the air change rate n50 does not attain enough information about the surface’s quality and therefore such requirements should be evaluated in relation to the surface-area-to-volume ratio.