Dekkslitasjepartikler fra motorsportbaner : en første kartlegging og mulige tiltak

Abstract

Dekkslitasjepartikler (TWP) har i løpet av de siste årene fått mer oppmerksomhet, og regnes i dag som den største kilden til utslipp av mikroplast til miljøet. Til tross for dette så er det fortsatt stor mangel på standardiserte og realistiske studier, og det mangler helt dokumentasjon på utslipp av TWP fra norske motorsportbaner og øvingsbaner. Motorsportbaner genererer generelt overvann forurenset av miljøgifter, inkludert mikroplast fra dekkslitasje, som kan spres til nærliggende vassdrag.

I denne studien ble det tatt 45 sedimentprøver ved Rudskogen Motorsenter, for å undersøke mengden av TWP som finnes i grøftene langs kjørebanen. Ved bruk av en nyere metode for å identifisere og kvantifisere TWP, som består av en kombinasjon av Simultan Termisk Analyse (STA), Fourier Transform Infrarød (FTIR) spektroskopi og Parallell Faktor Analyse (PARAFAC), ble konsentrasjonene av TWP fra prøvene estimert. Prøvene ble tatt fra fem forskjellige prøvepunkt langs banen, karakterisert ved forskjellige kjøremønster og utforminger av banen, og ved tre forskjellige avstander fra banekanten. Konsentrasjonen av TWP varierte fra 16 til 547 milligram TWP per gram sediment, hvor de høyeste konsentrasjonene ble funnet ved innersving, start/mål og yttersving, hvor bremse-og akselerasjonsintensiteten og frekvensen er høy.

Spørreundersøkelsen som ble sendt ut til tolv motorsportbaner i Norge og Norden, ga inntrykket av at dekkslitasjepartikler ikke anses som et stort problem, men også at det mangler økonomiske insentiver og krav fra myndighetene, for at problemet skal bli håndtert. Basert på litteratur fra offentlig vei og kunstgressbaner, ble det foreslått kontrollert snødeponering, bruk av siler foran alle overvannsutløp, rensetiltak for overvann og feiing (koordinert med værvarselet) som tiltak for håndtering av allerede genererte dekkslitasjepartikler på motorsportbanen.

Tire wear particles (TWP) have received more attention in recent years, and are today considered the largest source of microplastic emissions to the environment. Despite of this, there is still a great shortage of standardized and realistic studies, and there is a complete lack of documentation on emissions of TWP from Norwegian racetracks and trainingtracks. Racetracks generally generate stormwater contaminated by persistent environmental pollutants, including microplastics from tire wear, which can spread to nearby waterbodies.

In this study, 45 sediment samples were taken at Rudskogen Motorsenter, to investigate the amount of TWP found in the ditches along the track. Using a novel method to identify and quantify TWP, which consists of a combination of Simultaneous Thermal Analysis (STA), Fourier Transform Infrared (FTIR) spectroscopy and Parallel Factor Analysis (PARAFAC), the concentrations of TWP in the samples were estimated. The samples were taken from five different locations along the track, characterized by different driving patterns and geometry of the track, and at three different distances from the track edge. The concentration of TWP ranged from 16 to 547 milligram TWP per gram sample, where the highest concentrations were found at inside- and outside turns and at the start/finishline, where the intensity and frequency of braking and acceleration are the highest.

The survey, which was sent out to twelve racetracks in Norway and the Nordic countries, gave the impression that tire wear particles are not considered a major problem, but also that there is a lack of financial incentives and demands from the government, for the problem to be managed. Based on literature from public roads and artificial turf pitches, controlled snow deposition, use of strainers in front of all stormwateroutlets, stormwater measures and sweeping (coordinated with the weather forecast) were proposed as measures for handling already generated tire wear particles at the racetrack.