Grensefastsetting i jordskifteretten : hvilken gjennomslagskraft bør disposisjonsprinsippet ha i slike saker?

Abstract

Denne masteroppgaven omhandler grensefastsetting i jordskifteretten. Jordskifteretten har kompetanse til å fastsette eksisterende grenser etter jordskifteloven § 4-2. Jordskifteretten er en særdomstol, og i kraft av dette, må domstolen forholde seg til prosessuelle domstolprinsipper gjennom rettsprosessen. Et av disse prinsippene er disposisjonsprinsippet, som går ut på at partene selv velger om de vil gå til sak, hva de vil gå til sak om, og hvordan de vil legge sin sak frem i retten. Prinsippet medfører også at retten må holde seg innenfor de krav og påstander som partene har gjort til søksmålsgjenstand, og avgjørelsen domstolen treffer må ligge innenfor rammen av de påstandene partene har nedlagt. Samtidig er det vanlig å omtale eiendomsgrenser som både et offentlig ansvar, og et privat anliggende. Derfor kan det reises spørsmål om partene alltid har rett til å ha disposisjonsfrihet i grensefastsettingssaker.

Masteroppgaven belyser prosessen for fastsetting av eiendomsgrenser i jordskifteretten, og fokuset ligger på disposisjonsprinsippets innvirkning på resultatet. Målet er å besvare hvilken gjennomslagskraft disposisjonsprinsippet bør ha i grensefastsettingssaker i jordskifteretten. Oppgaven reiser også forslag til nye måter å løse grensefastsettingssaker på. Oppgaven er basert på juridisk metode, med en deskriptiv og en normativ analyse av jordskifterettens hjemmel til grensefastsetting.

Oppgaven har vist at det er mange gode grunner som taler for å redusere disposisjonsprinsippets gjennomslagskraft i grensefastsettingssaker. Samtidig er det også flere gode grunner til å la prinsippets gjennomslagskraft stå ved lag. I oppgaven konkluderes det med at disposisjonsprinsippets gjennomslagskraft bør reduseres i grensefastsettingssaker, og det reises derfor forslag til nye måter å løse grensefastsettingssaker på. Imidlertid bryter disse forslagene med norsk rettstradisjon og må utvikles videre.

The thesis concerns the delimitation of boundaries in the Land Consolidation court. The court has competence to determine existing borders according to the Land Consolidation law § 4-2. The court is a specialized court and must therefore adhere to procedural court principles throughout the legal process. One of the principles is the disposition principle, which states that the parties themselves can choose whether they want to take a matter to court, including what they want to take to court and how they want to present their case to the court. The principle also states that the court must stay within the demands and claims the parties have put forth, and must reach a verdict within the frame of the claims the parties have made. At the same time, it is standard to regard property boundaries as a public responsibility, in addition to being a private matter. Therefore, it is fair to question whether the parties should always have the right to free disposition in boundary delimitation cases.