Byggegrenser langs vassdrag : en studie av praksis i kommuneplanens arealdel

Abstract

Strandsonen er det et området i Norge som opplever størst utbyggingspress, spesielt stort press er det rundt de store byene våre. Dette har ført til en rekke interessemotsetninger i saker som berører strandsonen. Plan og Bygningsloven og tidligere lovverk tydeliggjør hvilke hensyn som skal legges til grunn i arealplanlegging av strandsonen. Plan og bygningsloven § 1-8 omhandler både strandsone langs sjøen og langs vassdrag, men loven innfører kun en generell byggegrense i 100-metersbeltet langs sjøen. Kommunene er etter plan og bygningsloven selv ansvarlig for å vurdere å innføre en tilsvarende byggegrenser i kommuneplanen langs vann og vassdrag. Oppgaven tar for seg hvordan kommunene foretar denne vurderingen, og hvordan en byggegrense evt fastsettes. For å studere dette har kommunene i gamle Akershus fylke blitt brukt som studieområde. Resultatet av studien viser at av totalt 22 undersøkte kommuner i Akershus har 20 av kommunene fastsatt en byggegrense langs vassdrag etter pbl § 1-8. To kommuner har valgt å ikke fastsette en byggegrense i kommuneplanen, og har valgt å heller hensynta vassdragene på annen måte. Kommunene som fastsetter byggegrenser, fastsetter denne ulikt. Det er fire hovedforklaringer på det: 1, Naturen og vassdragene er ulike. 2, Nasjonale/regionale veiledninger/føringer for strandsonen langs vassdrag mangler. 3, Ulik politisk prioritering av vassdragene og kantsonene i kommunene. 4, Ulik kompetanse/ressurser i kommunene.

The coastal zone is an area in Norway that experiences the greatest development pressure, there is especially great pressure around our big cities. This has led to several conflicts of interest in matters affecting the coastal zone. The Planning and Building Act and other legislation clarify which considerations are to be taken into account in spatial planning of the beach zone. The Planning and Building Act § 1-8 deals with both the coastal zone along the sea and along watercourses, but the law only introduces a general building boundary in the 100-meter belt along the sea. According to the plan and the building Act, the municipalities are themselves responsible for considering introducing a corresponding building boundary in the municipal plan along water and watercourses. This thesis deals with how the municipalities make this assessment, and how a building boundary may be determined. To study this, the municipalities in old Akershus county have been used as a study area. The results of the study show that of a total of 22 surveyed municipalities in Akershus, 20 of the municipalities have set a building boundary along watercourses according to the plan and the building Act. Two municipalities have chosen not to set a building boundary in the municipal plan. The municipalities that set building boundaries along watercourses set this differently. There are four main explanations for this: 1, Nature and watercourses are different. 2, national / regional guidelines for the zone along watercourses are missing. 3, Different political priorities of the watercourses and border zones in the municipalities. 4, different competence / resources in the municipalities.