Sammenligning av in vitro og in vivo fordøyelighet av surfôr hos drøvtyggere

Abstract

Det finnes ulike måter å undersøke fordøyelighet hos drøvtyggere. In vivo fordøyelighet måler fordøyelighet i levende dyr og anses som referansemetode ved fordøyelighetsforsøk. Metoden måler hvor mye av næringsstoffene som blir fordøyd. Dette er en metode som er tidkrevende, ressurskrevende og ikke minst kostbar. In sacco er en metode som går ut på å inkubere fôrprøver i små filterposer som plasseres i vomma til et levende vertsdyr. Metoden krever også forsøksdyr, og er kostbar. In vitro fordøyelighet handler om å estimere fordøyeligheten på laboratoriet, og er en metoder som er mindre tidkrevende og billigere, men varierer i større grad hvor presise de er sammenlignet med in vivo.

Fordøyelighet av 54 forskjellige fôr med varierende geografisk opprinnelse og kvalitet ble testet. De ulike metodene undersøkt var DaisyII, in vitro gassproduksjon (iGP), in sacco og in vivo fordøyelighetsforsøk. Formålet med denne masteroppgaven var å sammenligne korrelasjoner mellom DaisyII og iGP, in sacco og in vivo fordøyelighet for å bestemme fordøyelighet av næringsstoff hos drøvtyggere.

Fôrprøvene ble malt på 1.0 mm for DaisyII og iGP, og 1.5 mm for in sacco. Det ble benyttet ANKOM filterposer (F57) med porestørrelse på 25 µm inkubert (12, 24, 48 og 96 t) for DaisyII. For in sacco ble det benyttet nylonposer med en porestørrelse på 38 µm (2, 4, 8, 16, 24, 48 og 96 + 288 t). Gassproduksjonen ble gjennomført ved bruk av ANKOM RF gass produksjonssystem (72 t).

Best korrelasjon mellom metodene ble oppdaget mellom DaisyII 48 timer inkubasjon (DaisyDM48) og beregnet tørrstoffordøyelighet med 8 % passasje per time for in sacco (DigDM8) (r = 0.90). Med in vivo korrelerte in sacco og DaisyII best (r = 0.71 og 0.69). Lav korrelasjonen mellom iGP og in vivo ble beregnet for alle tidsintervaller for iGP. Det ble derimot funnet høy korrelasjon mellom iGP og de andre metodene. Avvikene mellom observasjonene ble beregnet for å finne hvilke to metoder som hadde best lineær sammenheng. Høyest R2 ble observert mellom DaisyII og in sacco (R2 = 0.82).

Både DaisyII og iGP viste seg å være egnet til å kunne predikere fordøyeligheten hos drøvtyggere. DaisyII er å foretrekke da den ga høyest korrelasjon med både in vivo og in sacco, samt at det er behov for mindre avansert utstyr. Det var høy variasjon i fordøyelighet for de ulike prøvene testet, og gir lav lineær sammenheng som ga upresise prediksjonsligninger.

There are different methods to consider when investigating digestibility in ruminants. In vivo digestibility measures digestibility in living animals and is the reference method for measuring digestibility. The method measures which nutrients are digested. This is a time consuming, resource consuming and, most importantly, an expensive method. In sacco is a method that involves incubating feed samples in small filter bags that are placed in the rumen of a live host animal. This method requires experimental animals, it is therefore a method that is relatively expensive. In vitro digestibility estimates the digestibility in the laboratory, this is a less time consuming and cheaper method, but varies in accuracy compared to in vivo. Digestibility of 54 different grass-based silages with varying geographical origin and quality were tested. The various methods for testing digestibility are DaisyII , in vitro gas production (iGP), in sacco and in vivo digestion. The aim of this master’s thesis was to compare the in vitro methods DaisyII and iGP with in sacco and in vivo digestibility to estimate the digestibility of dry matter (TS), NDF and nitrogen.