Adgangen til å gå rett på byggesak etter pbl. § 11-10 nr. 1 i utbyggingsprosesser

Abstract

Oppgaven tar for seg lovens etablerte mulighet for at et utbyggingstiltak kan behandles rett på byggesak etter pbl. § 11-10 nr. 1. Dette er et virkemiddel på plan- og bygningsrettens område som tar sikte på utbygging. I byutviklingen de seneste årene er fortetting med sikte på en konsentrert utbygging av byen et erkjent ideal. Vekst og fremgang betinger imidlertid at veien til den byen vi ønsker er tilgjengelig og tilrettelagt for å komme dit. Denne oppgaven har til hensikt å undersøke et av plan- og bygningslovens virkemidler for utbygging som kan legge opp til mer effektiv og fokusert prosess i urbane områder, og således være et hensiktsmessig verktøy å kjenne.

Hovedregelen for gangen i et utbyggingsprosjekt er at før det kan søke om byggetillatelse i byggesaksbehandling må det utarbeides en reguleringsplan. Ved kartleggingen av gjeldene rett gjøres det klart at rettsregelen kan tolkes som et unntak fra kravet om reguleringsplan. Dette innebærer en mulighet for å kunne gå rett på byggesak med kommuneplan som plangrunnlag. En rettslig gjennomgang av pbl. § 11-10 nr. 1 viser at det gjelder bestemte kumulative vilkår for at adgangen til å gå rett på byggesak kan anvendes. Adgangen betinger at kommuner må fastsette planbestemmelser i kommuneplanens arealdel innenfor de øvrige rammene til rettsregelen. Som vi skal se i den rettslige gjennomgangen av lovbestemmelsen tyder forarbeidene på at bestemmelsen i hovedsak er ment for tiltak med en karakteristikk av innfylling eller «infill-prosjekter». Den rettslige gjennomgangen har videre vist at kommunen en skjønnsfrihet for å avgjøre om vilkårene i rettsregelen oppfylles.

I studien ble anvendelsen av rettsregelen undersøkt. 19 byggesaker fra Oslo kommune ble studert. Det empiriske materialet i oppgaven har avdekket at kommunen ikke anvender pbl. § 11-10 nr. 1 slik forventet, og etter de de anviste intensjonene som klarleggingen av gjeldende rett skisserer. Funnene tyder på at kommunen ikke setter klare nok rammer i planbestemmelsene, og at anvendelsen forbigår den prosessen som loven formodentlig legger opp til. Kommuneplanens planbestemmelser som etablerer adgangen til å gå rett på byggesak synes ikke å ligge ikke innenfor de rammene som loven oppstiller. Funnene i de byggesakene jeg har studert indikerer videre at håndteringen undergraver unntakets selvstendige betydning.

Oppgaven har identifisert viktige forhold og sammensatte problemstillinger ved rettsregelen. Å gå rett på byggesak uten forutgående reguleringsprosess krever en viss aktsomhet. Det kan anerkjennes et behov for mer kunnskap på feltet for å kunne anvende adgangen til å gå rett på byggesak etter pbl. § 11-10 nr. 1, og for å gi tydeligere rammer i kommuneplanen slik at det legges opp til vurderinger av vilkårene som må være oppfylt. Hensikten med masteroppgaven er å tilføre kunnskap om en prosess som kan være gunstig i byutviklingssammenheng. Fordi tema i liten grad er utforsket vil oppgaven søke å gi et grunnlag for forståelse ved å kartlegge og systematisere rettsfæren til pbl. 11-10 nr. 1, og ved se hen til de faktiske prosessene.

The topic of this master thesis is the remedy for development to proceed to the process to get building permit in act § 11-10 no. 1 of the Norwegian Planning and Building Act (2008). This is an instrument focused on development in the field of managing and protecting land use. In the last decades the concentrated city has been acknowledged as the ideal for urban development. Growth and development in the direction that we desire does however require that the process is facilitated and available to do so. The purpose of this thesis is to study one of the planning instruments for more efficient and focused development process in urban areas that can function as a beneficial tool.