Virkninger av Totenvika-dommen (HR-2017-2338-A) på ekspropriasjonserstatning

Abstract

Ved erstatningsfastsettelse for arealavståelser etter ekspropriasjonserstatningslovens § 6 (bruksverdi) reiser spørsmålet seg om hvorvidt eierbegrepet ved påståtte bruksendringer er subjektivt eller objektivt. I 2017 ankes et overskjønn fra Østre Toten til Høyesterett der hovedspørsmålet er om hvordan eierbegrepet skal forstås ved bruksendringer. I overskjønnet hadde lagmannsretten konkludert med at subjektive forhold ikke kunne tillegges vekt ved bruksverdierstatning. Høyesterett var ikke enig med dette, og uttalte at den «objektive tilnærmingen til påregnelighetsvurderingen gjør at overskjønnet ikke tar utgangspunkt i hvordan den konkrete ekspropriat ville ha utnyttet eiendommen». Høyesteretts syn var at dersom påståtte bruksendringer, som «kan gi grunnlag for høyere erstatning» skal legges til grunn, må dette «sannsynliggjøres konkret og individuelt på vanlig måte». Denne masteroppgaven tar sikte på å se på virkningene av dommen utenfor landbruket, på minnelige forhandlinger ved grunnerverv, hvordan skjønnsrettene har tilpasset seg dommen, og hvilke indirekte virkninger dommen fører med seg. For å belyse disse spørsmålene er det hentet inn empiri gjennom intervjuer med ulike aktører som har profesjonell tilknytning til ekspropriasjonserstatning. For å se på hvordan skjønnsrettene har tilpasset seg er det gjennomført domsanalyser av forskjellige ekspropriasjonsskjønn fra tiden etter dommen. Høyesteretts subjektive syn på eierbegrepet ved bruksendringer antas å også kunne gjøres gjeldende i situasjoner utenfor landbruket, fordi lovgivningen ikke skiller på landbruk og annen næring ved erstatningsfastsettelsen. Avgjørelsen virker å fylle et tomrom i rettspraksis, og antas å bli et viktig prejudikat. Domstolene synes å ha tilpasset seg dommen i varierende grad, der noen ser ut å ligge nærmere Høyesteretts regel enn andre. Prosesskostnadene i skjønn kan øke noe, i det antas at en mer konkret påregnelighetsvurdering kan resultere i større tidsbruk. Eiere av landbruksjord som leier den bort, kan nå antas å kun få erstattet en kapitalisert leieverdi. Dette kan føre til at eksproprianter betaler mindre i erstatning til disse, men dette virker å være fordi erstatningen som er gitt tidligere har overgått ekspropriatens faktiske tap. Dette kan igjen føre til et økt fokus på formuleringer i jordleieavtaler.

When determining compensation for expropriated land as utility value, Act 6 of the Expropriation Compensation Act, the question arises as to whether the concept of ownership of alleged use changes is subjective or objective. In 2017, a Court of Appeal-ruling from Østre Toten is appealed to the Supreme Court, where the main question is how the concept of ownership is to be understood with alleged use changes. In the ruling, the Court of Appeal had concluded that subjective factors could not be emphasized when it’s compensated as utility value. The Supreme Court did not agree and stated that the "objective approach to the anticipation assessment does not allow the estimate to be based on how the specific expropriate would have utilized the property". The Supreme Court's view was that if alleged changes in use, which "may provide a basis for higher compensation", shall be ruled in favor of, this must be "substantiated concrete and individual in the usual way". This master's thesis aims to look at the effects of the ruling outside agriculture, on amicable negotiations at land acquisition, how the courts have adapted to the judgment, and what indirect effects the judgment brings. To elucidate these questions, empirical evidence was obtained through interviews with various relevant participants. In order to look at how the courts has adapted; judgment analyzes of various expropriation judgments have been carried out from the time after the Supreme Court-ruling. The Supreme Court's subjective view is believed to be applicable in situations outside agriculture, due to the law not separating agricultural land and other types of business. The ruling appears to fill a gap in jurisprudence and is believed to become an important precedent. The courts appear to have adjusted to the decision in varying degrees, where some appear to be closer to the Supreme Courts rule than others. Litigation costs might increase, as having to evaluate every property’s probable use is thought to be more time consuming. Owners of agricultural land leasing away their fields, will now most likely only get compensated for their lease payment. This leads to expropriators being able to pay less than earlier, but this appears to be because the previous compensation exceeded the owner’s actual loss. This might lead to an increased focus on the formulations in land lease contracts of agricultural land.