Vegetasjonsutvikling i løpet av sju år etter revegeteringstiltak langs vegar i Lista vindkraftverk

Abstract

Etablering av nye vindkraftanlegg medfører ofte utbygging av vegnett i tidlegare urørt natur. Ulike revegeteringstiltak blir brukt for å redusere dei negative konsekvensane av slik utbygging: I Lista vindkraftverk vart inngrepsareala langs vegane sprøytesådd med ei frøblanding beståande av Agrostis capillaris (engkvein), Trifolium repens (kvitkløver) og Festuca rubra (raudsvingel). Naturrestaureringsplanen som vart utarbeida for prosjektet i forkant av anleggsfasen hadde ei målsetting om å «Få tilbake naturlig stedegen vegetasjon i inngrepsarealene». Måloppnåinga er overvaka med ruteanalyse langs vegane i anlegget. Vegetasjonsundersøkingar gjennomført eitt, tre og sju år etter anleggsperioden viste at ruter i inngrepsareala etter sju år framleis hadde lågare artsrikdom og artsdiversitet enn uforstyrra og usådde område lengre unna vegen. Nokre stadeigne artar har greidd å reetablere seg i inngrepsareala, men dekningsgraden av innsådde artar var høgare enn dekket av stadeigne artar gjennom heile undersøkingsperioden. I løpet av undersøkingsåra har det for dei innsådde artane skjedd eit skifte i dominans frå A. capillaris til F. rubra. Begge desse artane har også klart å spreie seg til uforstyrra ruter, mens T. repens nesten var heilt borte etter sju år, også i forstyrra ruter.

Dei største hindringane for reetablering av stadeigen vegetasjon ser ut å vere grasartane frå frøblandinga som vart sådd og det at torv frå myrer i området vart brukt som toppmassar i mangel på nok opphavelege toppmassar. Det verkar som A. capillaris kan ha fungert nokså greitt og at T. repens gjorde lite utav seg, mens F. rubra ser ut til å vere ein dårleg eigna og potensielt problematisk art til revegetering her. Torv som vart brukt som toppmassar har gitt eit anna jordsmonn enn det opphavelege og kan gjere at vegetasjonen i dei forstyrra vegkantane seint eller aldri vil bli heilt som den stadeigne.

The establishment of new wind power plants often entails the development of road networks in previously untouched nature. Various revegetation measures are used to reduce the negative consequences of such development: At Lista wind power plant, the disturbed construction area along the road was sown with a seed mixture consisting of Agrostis capillaris (common bent), Trifolium repens (white clover) and Festuca rubra (red fescue). The nature restoration plan that was developed for the project prior to the construction phase had a goal to “Recover natural native vegetation in the construction areas”. The goal achievement is monitored with analysis of vegetation plots along the roads in the wind power plant. Vegetation surveys conducted one, three and seven years after the construction period showed that plots in the disturbed area, after seven years, still had lower species richness and species diversity than undisturbed and unseeded areas further away from the road. Some native species have been able to re-establish in the disturbed area, but the coverage of sown species was higher than that of native species during the entire research period. During these years, a change in dominance from A. capillaris to F. rubra occurred for the sown species. Both species have also managed to spread to undisturbed plots, while T. repens was almost completely gone after seven years, also in disturbed plots.

The main obstacles to the re-establishment of native vegetation appear to be grass species from the seed mix that was sown and that peat from bogs in the area was used as top masses in the absence of enough original topsoil masses. It seems that A. capillaris may have worked fairly well and that T. repens made little or no difference, whereas F. rubra appears to be a poorly suited and potentially problematic species for revegetation here. The peat that was used as topsoil has given a different soil type than the native soil and can cause the vegetation in the disturbed road verges to late or never become quite like the native vegetation.