Flekkbarking av furu (Pinus sylvestris L.) : effekter på vedens kjemiske forsvar og råteresistens

Abstract

Flekkbarking av furu (Pinus sylvestris) utløser en reaksjon i treet som gjør at yteveden blir mer holdbar mot nedbrytere. Observasjoner av flekker på tømmervegger tyder på at flere av Norges eldre bygninger er bygget av trær som har vært flekkbarket, og disse bygningene ser ut til å ha tålt tidens tann ekstra godt. Med forventet fuktigere klima i fremtiden, en økende interesse for naturlig holdbare materialer og et ønske om å minske bruken av biocider, kan flekkbarking kanskje bli en del av fremtidens «impregnering». Den tekniske årsaken til den økte holdbarheten er fortsatt uklar, men det er flere studier som tyder på at stilbenene pinosylvin (PS) og pinosylvinmonometyleter (PSM) spiller en viktig rolle. I dette studiet ble kjemisk forsvar, med fokus på PS og PSM, analysert på flekkbarkede trær og ubehandlede kontrolltrær. Trærne kom fra to forsøksfelter, ett på Dovre og ett i Romedal, og prøvene ble hentet ut ett år etter flekkbarking. Den kjemiske analysen ble gjort med HPLC og vedens soppresistens ble analysert med en modifisert EN-113 test. Det var få signifikante forskjeller mellom flekkbarkede trær og kontrolltrær i den kjemiske analysen. Den eneste signifikante endringen var en økning av PSM i yteveden i trær fra Dovre. Råtetesten gav få signifikante forskjeller før og etter flekkbarking. Trærne fra Dovre viste tendens til høyere innhold av stilbener i yteveden enn trærne fra Romedal, men prøvene fra Romedal viste likevel bedre motstand mot soppen. Kjernevedprøvene fra Romedal viste også en tendens til bedre soppresistens enn de fra Dovre, tross relativt likt innhold av stilbenene. Dette kan tyde på at det er andre forskjeller enn de vi har testet i dette studiet som er viktigere for soppresistensen i furuved.

Systematic debarking of Scots pine (Pinus sylvestris) induces defensive reactions in the tree, which gives the sapwood properties comparable to the well-known durable heartwood. This wood is often called “lightwood”. Traces of wounds like these are found on several old wooden buildings in Norway, and these buildings seem to withstand the everchanging climate. Global warming is predicted to change the Norwegian climate to the wetter, and durable building materials will be essential in the future. Regulations on use of biocides are constantly narrowing, and awareness of carbon footprint of materials are increasing worldwide. The interest in wooden materials are therefore increasing, and development of new environmentally friendly techniques for increasing durability has become a subject of attention. Maybe systematic wounding and formation of “lightwood” is the new technique? The technical reason for the observed increased durability is not ascertained, but a few studies imply that the stilbenes pinosylvin (PS) and pinosylvinmonomethylether (PSM) play an important role. In this study we analysed the chemical defence (PS and PSM) and rot resistance in trees that had been systematically wounded and compared them to untreated control trees. The trees were from two sites in Norway, one at Dovre and one in Romedal, and samples were gathered one year after the wounding. The chemical analysis was done with HPLC and the rot-test was done by a modified EN-113 test. In the chemical analysis, there were few differences between the wounded trees and control. The only significant difference was an increase in PSM in the sapwood in trees from Dovre. There were also few differences in decay resistance in the rot-test. Sapwood samples from Dovre had slightly higher concentrations of the stilbenes than those from Romedal, but the samples from Romedal demonstrated slightly better decay resistance. The heartwood samples from Romedal also demonstrated better decay resistance than those from Dovre, although they had similar concentrations of the stilbenes. The results imply that there are other differences than the ones tested in this study that is of greater importance in decay resistance of Scots pine wood.