Mentoring early-stage entrepreneurial learning processes and team dynamics : a case study of the Young Sustainable Impact entrepreneurship and innovation program

Abstract

Business dynamism has decreased in western economies, and this has been related to a decline in the rate of entrepreneurship. Various entrepreneurship promotion programs are supported by governments and other actors to turn the trend around. However, the design of these programs is often described as a “black box”, and their impact is unclear. If they are to be effective and bring the expected value to society, this must be better understood. Some key identified parts of these programs are how entrepreneurs learn, develop their teams and get help from mentors. The aim of this study was therefore to investigate how the ability of mentors in entrepreneurship promotion programs to assist early-stage entrepreneurial teams in developing entrepreneurial competencies could be improved.

A serious gap identified in entrepreneurship literature was the lack of a conceptualization that combines entrepreneurial team processes, mentoring and competency development. To address this, a qualitative explorative case study was done on the Young Sustainable Impact 2019 Global entrepreneurship and innovation program. Thematic analysis was used to analyse 15 participant interviews and 3 summary interviews with mentor pairs. A retrospective mentor-survey was used to create an overview of developmental patterns. Other sources of data were used for triangulation. Teams were analysed with regards to competencies developed, stages of the team formation processes, and mentors on functions deployed and mentoring style used.

The study found that the development of entrepreneurial competencies was affected most by the degree to which teams did four identified “required activities for development”, or “RAD”. Doing more “RAD” gave higher quality and frequency of experiences that could then be transformed into competencies. Further, the teams’ ability to do these activities were influenced negatively by storming and positively by performing phases of team processes. Mentoring style of teams’ mentors influenced how they handled phases, but also the outcomes of mentor interventions and functions. High levels of involvement combined with a non-directive and listening approach were beneficial, while the opposite was not. A non-directive and listening style was better than other styles. This was related to more reciprocity and trust in the relationship, which in turn influenced everything else mentors tried to do.

A preliminary mentoring recommendation framework was made based on the findings. It can be beneficial for incubators, accelerators, entrepreneurship education programs and similar contexts that use mentoring schemes for nascent entrepreneurs, including Young Sustainable Impact. By helping entrepreneurial promotion programs empower entrepreneurs and mentors, they can become more resilient to economic complexity and revive business dynamism.

Næringslivet i vestlige økonomier har blitt stadig mindre dynamisk. Dette har blitt relatert til en synkende grad av entreprenørskap. Myndigheter og andre aktører har økt støtten til entreprenørskapsfremmende programmer for å snu trenden. Designet av slike programmer er derimot ofte beskrevet som en «black box», og effekten de har er uklar. Dersom de skal være effektive og bidra med den forventede nytteverdien til samfunnet er vi nødt til å forstå dette bedre. Noen identifiserte nøkkeltemaer i programmene er hvordan entreprenører lærer og utvikler seg, hvordan teamene utvikler seg og hvordan de får hjelp fra mentorer. Studiets formål har derfor vært å utforske mulige nye sammenhenger som kan bidra til å forbedre mentorens evne til å hjelpe tidligfase entreprenørielle team i deres kompetanseuvtikling. Et identifisert hull i entreprenørskapslitteraturen var mangelen på en konseptualisering som kombinerer entreprenørielle team-prosesser, mentorering og kompetanseutvikling. For å adressere dette ble det utført en eksplorativ kvalitativ case studie på et globalt entreprenørskaps- og innovasjonsprogram i regi av norske Young Sustainable Impact. 15 deltager-intervju og 3 oppsummeringsintervju med mentor-par ble analysert med tematisk analyse. En retrospektiv spørreundersøkelse av mentorene ble benyttet for å skape en oversikt over mønstrene i team-medlemmenes kompetanseutvikling, og andre datakilder ble benyttet for triangulering. Teamene ble analysert ut fra hvilke kompetanser de utviklet og hvordan de gikk igjennom steg i team-prosessen, mens mentorene ble analysert på utførte funksjoner og benyttet stil. Resultatene indikerte at den entreprenørielle kompetanseutviklingen ble sterkest påvirket av hvor ofte teamene gjorde fire identifiserte «nødvendige aktiviteter for utvikling». Å utføre flere av denne typen aktiviteter ga høyere frekvens og kvalitet på erfaringer, som så kunne bli bearbeidet til kompetanser. Teamenes evne til å utføre slike aktiviteter ble påvirket negativt av storming faser og positivt av performing faser i team-prosessene. Stilen benyttet av teamets mentorer påvirket både hvordan de håndterte fasene og utfallene av innblandinger og funksjoner mentorene utførte. En mentor-stil med høy involvering og lytting og lite retningsgivning var vesentlig mer gunstig enn motsatt, blant annet grunnet bedre tillit og gjensidighet i mentoreringsforholdet, som igjen påvirket andre ting mentorene forsøkte å gjøre. Et tidlig rammeverk for anbefalt tilnæring til mentor-rollen ble laget ut fra funnene i studien. Forhåpentligvis kan det være nyttig for inkubatorer, akseleratorer, entreprenørskapsutdanninger og andre kontekster som benytter mentorering for tidligfase entreprenører, inkludert Young Sustainable Impact. Til syvende og sist kan det bidra til at entreprenørskaps-fremmende programmer i å gjenskape et mer dynamisk næringsliv.