Hensyn til naturmangfold i lokal arealforvaltning

Abstract

Arealendringer er den viktigste årsaken til dagens globale masseutryddelse av arter, både på nasjonalt og internasjonalt nivå (Díaz et al., 2019; Henriksen & Hilmo, 2015a). De siste tiårene har bevissthet rundt miljøutfordringer økt, og miljøhensyn har blitt integrert i norske lover, retningslinjer og planer. Det ligger i kommunens myndighet og plikt å forvalte lokale arealer (Plan- og bygningsloven, 2009, § 3-3), samt ivareta interesser på ulike forvaltningsnivåer.

For å ivareta miljøhensyn på lokalt nivå kan kommunene benytte seg av ulike virkemidler, blant annet i form av miljørettslige prinsipper og planbestemmelser. Likevel har mange sett at utfordringer som politisk uenighet og mangel på ressurser påvirker hvorvidt hensynene blir tatt i den lokale arealforvaltningen (se blant annet Bugge, 2015; Næss, 2019; Risstad, 2007). Hovedmålet for denne studien er å se på hvilke faktorer som i størst grad skaper miljøfokus i lokale arealplanprosesser, med hovedfokus på lokale arealplaner, konfliktnivå i lokalbefolkningen og egenskaper hos kommuneadministrasjonen.

Vatn (2015) sin teori om miljørettede styresett sier at utfallet av prosessene forvaltningen avhenger av ulike typer aktører og interaksjoner mellom dem. Alle aktørene må forholde seg til ulike lover og regler, men handler i stor grad ut fra egne interesser innenfor de satte rammene (Vatn, 2015). Dette legger det teoretiske grunnlaget for oppgavens analyser, hvor kommuneadministrasjonen og lokalbefolkningen er valgt ut som viktige aktører i arealforvaltningen.

Datainnsamling til analysene ble gjort gjennom en spørreundersøkelse om miljøansvarlige sin oppfattelse av egen kommunes arealforvaltning. Totalt deltok 63 respondenter, fra 58 ulike kommuner på Østlandet deltok. Det ble blant annet stilt spørsmål angående administrasjonens egenskaper, kommunens utbyggingspraksis, og lokalbefolkningens holdninger til miljøspørsmål. Datamaterialet ble redusert fra 110 til 16 variabler gjennom faktoranalyse, eller «Principal Component Analysis». De resterende variablene ble analysert gjennom ulike statistiske metoder i SPSS Satistics, i hovedsak Kruskal-Wallis H-test.

De fleste av respondentene ga uttrykk for at kommunen ivaretar planoppgaver og miljøhensyn i større grad. Blant de ulike faktorene som ble undersøkt var det enighet rundt miljøspørsmål i lokalbefolkningen samt tilgang til kartverktøy som hadde størst effekt på hensyn til naturmangfold på lokalt nivå. Kommunens arealplaner hadde liten til ingen effekt på tiltak for miljøhensyn i lokal saksbehandling.

Mye tyder på at andre medvirkende faktorer også spiller inn på variasjonen i dataene, som ikke var inkludert i de statistiske beregningene. Dette bekreftes av andre funn, som blant annet påpeker utfordringene ved en markedsbasert byplanlegging (Falleth, 2010), manglende kapasitet (Vinsand & Eidset, 2016) og manglende oppfølging av innsigelser på lokale arealplaner (Riksrevisjonen, 2018-2019). Tatt denne situasjonen i betraktning, kan det diskuteres om Norge vil klare å stanse tap av biologisk mangfold fra arealendringer, så lenge naturmangfold ikke ivaretas av aktørene på lokalt nivå, både i plan og praksis.

Land-use change is the main cause of today’s global mass extinction of species, on both national and international level (Díaz et al., 2019; Henriksen & Hilmo, 2015a). During the past decades, there has been a raising awareness on environmental issues, and environmental considerations have been integrated into Norwegian laws, guidelines and plans. In Norway, the municipality is the supreme authority in the land-use management at the local level (Plan- og bygningsloven, 2009, § 3-3), and is under a duty to interests on all management levels.

To take environmental considerations into account on the local level, municipalities can use tools such as plan provisions and principles of environmental law. Still, challenges like political disagreement and lack of resources affect whether or not these concerns are integrated in local spatial management (for example, Bugge, 2015; Næss, 2019; Risstad, 2007).

The main purpose of this study is to investigate the main driving forces behind environmental protection measures within local spatial planning processes, focusing on local spatial plans, levels of conflict within the local community, and abilities within the municipality administration.

According to Vatn’s theory (2015), the outcomes of an environmental governance system is influenced by different actors and patterns of interactions. All actors have to respond to the different laws and rules of the system, but within this framework, they make decisions based on their own motivations (Vatn, 2015). This defines the theoretical background for the analysis of this study, with the municipality administration and local community chosen as important actors within spatial management.

To collect data for analyzes a questionnaire was used as research instrument, asking for environmental planner’s perceptions about their own municipality. In total, 63 responders participated, representing 58 different municipalities in Eastern Norway. The data was reduced from 110 to 16 items, applying Principal Component Analysis. The remaining items were analyzed using methods for statistical data analysis, mainly Kruskal-Wallis H-test. Most of the responders seemed happy about their municipality’s work within planning and environmental considerations. Amongst the different factors that were analyzed during this project, perceptions about environmental issues within the local community and access to data had the greatest influence on whether environmental considerations were taken into account.

There are many indications that other contributing factors also influence the data variance, which weren’t included in the statistical calculations. This is confirmed by other findings, which, amongst other things, point out the challenges of market-based urban planning (Falleth, 2010), lack of capacity (Vinsand & Eidset, 2016) and lack of follow-up of objections to local planning applications (Riksrevisjonen, 2018-2019). Considering the explained situation, it can be discussed whether Norway is capable of stopping loss of biodiversity due to land-use changes, when actors on the local level still don’t consider environmental issues, both in planning and execution.