Kongeørn (Aquila chrysaetos) og sauehold : variasjon i tap til kongeørn på fylkes- og beiteområdenivå

Abstract

I Norge er konfliktene mellom beitenæringa og rovvilt den viktigste årsaken til at størrelsen på rovviltpopulasjonene holdes nede. På midten av 1900-tallet var populasjonene av de norske rovdyrene på sitt laveste, dette førte til et sauehold med et ekstensivt utmarksbeite, og i dag går tamsau (Ovis aries) i hovedsak fritt på utmarksbeite, og fortrinnsvis uten gjetere. Mangel på tilsyn og svak antipredatoratferd, kan gjøre sauen til et enkelt bytte for rovdyr. Kongeørn (Aquila chrysaetos) er en predator som har en vid utbredelse, men med stor romlig variasjon i hekkebestanden i Norge. Det er velkjent at kongeørn tar lam, men det har ikke vært gjennomført analyser som evaluerer hvordan variasjonen i tettheten av hekkebestanden er relatert til lammetap. Jeg analyserer ni år med data (2010-2018) på tap av sau til kongeørn på fylkesnivå, og data fra detaljerte tapsprosjekter fra ulike beiteområder som er blitt gjennomført i Norge på 2000-tallet. I tillegg benytter jeg data fra den nasjonale overvåkningen av kongeørn for å evaluere om det er en sammenheng mellom antall kongeørnterritorier og tap i sauenæringen på de to romlige skalaene. På beiteområdenivå er i tillegg demografiske og besetningsrelaterte forhold benyttet for å kunne belyse tapsrisiko. Både på fylkesnivå og beitelagsnivå fant jeg positiv korrelasjon mellom antall sau og lam drept eller skadet av kongeørn og antall kongeørnterritorier, en sammenheng som delvis skyldtes variasjon i antall sau på utmarksbeite. På begge nivåer ble det også funnet positiv korrelasjon mellom tap av sau og lam til kongeørn og tap til de andre fire store rovdyrene; bjørn (Ursus arctos), gaupe (Lynx lynx), jerv (Gulo gulo) og ulv (Canis lupus). På fylkesnivå var det i tillegg positiv korrelasjons mellom prosentvis tap til kongeørn og prosentvis antall ulykker. På individnivå, innad i beitebesetningene, ble det funnet en signifikant korrelasjon mellom søyas alder og tap av lam, hvor ettårs mødre har større sannsynlighet for å miste lam til kongeørn, samtidig fant jeg en tendens i retning av at små lam hadde høyere sannsynlighet for å bli drept av kongeørn. Studiet mitt viser sammenfall av tapsårsaker på stor (fylke) og liten (beiteområde) skala. At tap påvirkes av antall kongeørnterritorier tyder på at tettheten av ørn i ett område er av betydning for tapssituasjonen. Det kan også indikere at territorielle ørn tar lam og/eller at det er romlig samvariasjon mellom antall territorielle og ikke-territorielle ørner som bruker ett område.

The main reason why the large carnivore populations is kept to a minimum in Norway, is because of the conflicts between livestock and predators. In the middle of the 20th century the populations of Norwegian carnivores were at their lowest, which led to a livestock grazing pastures often are on extensive rangelands, where domestic sheep (Ovis aries) goes without shepherds. Due to the lack of supervision and weak antipredator behaviour, sheep’s may be an easy prey for predators. The golden eagle (Aquila chrysaetos) is a widely distributed predator, and the species have a great spatial variation in their breeding population. It is well known that the golden eagle attacks lambs, but it has not been carried out analyses that evaluate how the variation in the density of the breeding population is related to the loss of lamb. I used nine years of data (2010-2018) regarding the loss of sheep to golden eagle at county level, and data from detailed projects on lamb loss from different grazing areas which have been carried out in Norway in the 21th century. In addition to this, I also use data from the national monitoring of the golden eagle, to evaluate if there is any connection between the number of golden eagle territories and the losses of sheep on pasture. Demographic and flock management variables are used to highlight loss risk at small grazing area level. I found a positive correlation between the number of sheep’s and lambs killed or damaged by the golden eagle and the number of golden eagle territories. This correlation was partly due to variation in the number of sheep’s at the rangeland. I also found a positive correlation between the loss of sheep and lamb to golden eagle, and losses to the four other large predators; bear (Ursus arctos), lynx (Lynx lynx), wolverine (Gulo gulo) and wolf (Canis lupus), at both levels. It was also a positive correlation between the percentage loss to golden eagle and the percentage of accidents at county level. At the individual level, I found a significant correlation between the age of the ewe and loss of lamb, where the probability of losing a lamb to a golden eagle were higher for one-year old ewes. I also found a tendency towards small lambs being more likely to be killed by golden eagles. My study shows the coincidence of causes of loss on a large (county) and on a small (grazing area) scale. The fact that these losses is correlated by the number of golden eagle territories, indicates that the density of eagles in one area is of importance to the loss situation. This might also indicate that territorial eagles attack lamb, and/or that there is spatial correlation between the number of territorial and non-territorial eagles using one area.