Kommunens adgang til å stille krav til håndtering av overvann

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg de ulike virkemidlene i loven som kommunen kan benytte for å håndtere overvann. Samtidig skal oppgaven drøfte hvordan gjeldende rett bør være.

De siste årene har mengden nedbør i Norge økt betraktelig, både i mengde og hyppighet. Dette fører til utfordringer med håndtering av overvann. I tillegg til økt mengde nedbør, øker befolkningen i landet. Dette betyr at behovet for by- og tettstedsutvikling øker. Dersom vi fortsetter å utnytte arealene på samme måte som i dag, vil større områder bestå av tette flater. Tette flater øker belastningen på dagens vann- og avløpsledninger som allerede er underdimensjonerte. Dette betyr at det må iverksettes tiltak for å imøtekomme de ventede utfordringene med håndtering av overvann. Det forutsetter at lovverket er tilstrekkelig utformet med nødvendige virkemidler.

Gjennom klarleggingen av gjeldende rett fremstår lovverket som tilfredsstillende når det kommer til nye tiltak og nybygging. Kommunen har mange muligheter til å påvirke hvordan overvannet skal håndteres. Gjennom kommuneplanens arealdel og ulike bestemmelser i plan- og bygningsloven kan kommunen stille særskilte krav til hvordan overvannet skal håndteres. Samtidig som det finnes andre aktuelle virkemidler i forurensningsloven og vannressursloven.

Når det kommer til eksisterende bebyggelse viser det seg at svært mange av virkemidlene ikke kan anvendes da disse kun gjelder for nye tiltak. Kommunens adgang til å pålegge tiltak begrenser seg til at tiltaket ikke skal føre til «urimelige kostnader». Dette vilkåret er sjeldent oppfylt. Kommunen vil derfor ikke ha noen påvirkningskraft når det gjelder tiltak for håndtering av overvann i eksisterende bebyggelse.

Blant de nye lovforslagene som er fremmet, er det særlig to bestemmelser som kan få stor betydning. Forslag til ny § 22a i forurensingsloven tar sikte på å gi kommunen hjemmel til å pålegge frakobling av overvann. Bestemmelsen kan kombineres med ny plan- og bygningslov § 28-9 tredje ledd. Disse bestemmelsen gir kommunen adgang til å pålegge frakobling av overvann, samt etablering av nytt overvannsanlegg. Tiltaket må ikke føre til «urimelige kostander eller ulemper», men påleggene kan likevel gjennomføres dersom samfunnsmessige hensyn tilsier det. I min vurdering har jeg sett lovforslaget opp mot vegloven § 41 og EMK P1-1 om vern av eiendomsrett. På bakgrunn av dette mener jeg at et slikt tiltak må karakteriseres som et ekspropriasjonsliknende inngrep, hvor grunneier skal ha full erstatning. Målet med oppgaven er å øke kunnskapen og bevisstheten rundt de virkemidlene som finnes i loven for å håndtere overvannet. Samtidig vil det være viktig å belyse hvilke virkemidler det er behov for. Forhåpentligvis vil oppgaven bidra til et større fokus på håndtering av overvann i fremtiden.

This master thesis deals with the various remedies in the law that the municipality can use to handle stormwater. At the same time, the thesis will discuss how the current law should be formed.

In recent years, the amount of precipitation in Norway has increased considerably, both in quantity and frequency. This leads to challenges concerning stormwater management. If we continue to use the land in the same way as today, large areas will consist of dense surfaces. Dense surfaces increase the strain on today’s water and sewage pipes, which are already under-dimensioned. This means that measures must be implemented to accommodate the expected challenges with stormwater management. This presupposes that the legislation is sufficiently designed with necessary statutory provisions.

Through the clarification of the applicable law, the legislation appears to be sufficient when it comes to new constructions. The municipal plan for land use and various statutory provisions in the Planning and Building Act, gives the municipality authority to make requirements on how the stormwater should be handled. At the same time there are other relevant statutory provisions in the Pollution Control Act and the Water Resources Act.

On the other hand, it turns out that many of the remedies cannot be used when it comes to constructions that already exist. The municipality’s right to impose inflictions is limited to the fact that the measures cannot lead to «unreasonable costs». This condition is rarely met, which means that the municipality’s influence force is highly reduced when it comes to handle stormwater among existing buildings.

There are two statutory provisions among the new legislative proposals that are of great importance. The new § 22a in the Pollution Control Act aims to give the municipality authority to impose disconnection of stormwater. Combined with the new Planning and Building Act § 28-9 third section, the municipality can impose disconnection of stormwater, and establishment of a new stormwater facility. The measures cannot lead to «unreasonable cost or disadvantage», but the inflictions can still be implemented if it is important for the society. In my assessment, I have compared the legislative proposals with the Road Act § 41 and ECHR P1-1 the right to property. Based on this I believe that these kinds of measures must be characterized as an expropriation-like intervention. This means that the landowner should be fully compensated for the disadvantage.

The purpose of the thesis is to increase the awareness and knowledge around statutory provisions in the law concerning stormwater management. At the same time, it is important to assess which statutory provisions that are needed. Hopefully, the thesis will contribute to a greater focus on stormwater management in the future.